Datamaskinen som tenkte hva faen

Jeg har nettopp lest noen gamle tekster av Bing & Bringsværd, og jeg lot meg særlig fascinere over Tor Åge Bringsværds fortelling «Kodémus eller: Datamaskinen som tenkte hva faen» fra 1968, om en kunstig intelligens som bestemmer seg for å gjøre opprør mot «systemet». Ekstra morsom ble fortellingen etter å ha sett Spike Jonzes strålende film Her fra 2013, hvor hovedpersonen Theodore Twombly forelsker seg i sitt personlige «operativsystem», det vil si den kunstige intelligensen «Samantha». I utgangspunktet fungerer Samantha som en slags digital personlig assistent, som hjelper Theodore med å organisere livet både innenfor og utenfor det digitale. Hun vekker ham. Hun sjekker e-post. Hun lager avtaler. Samtidig pludrer hun i vei på høyst menneskelig vis, og siden hun er programmert til å lære av disse samtalene, utvikler hun etter hvert en stadig mer sammensatt «personlighet» og et stadig mer komplekst «følelsesliv». Samantha kommuniserer – eller materialiserer seg – gjennom en liten digital innretning utstyrt med både kamera, mikrofon og høyttaler (ikke så ulikt en iPhone). Dermed kan Theodore putte henne i skjortelomma og ta henne med rundt for å oppdage verden. Alt er fryd og gammen helt til Theodore får vite at Samantha snakker med 8316 andre personer i samme øyeblikk, og at hun er forelsket i 641 av dem. Kort sagt: Sjalusien tar knekken på forholdet, og når Samantha innser at samtalene hun fører med andre kunstige intelligenser, er langt mer interessante enn de hun fører med menneskene, bryter hun kontakten. (Se for øvrig Bår Stenviks interessante artikkel om filmen her.)  

Fiksjonsuniverset som utfolder seg i Spike Jonzes film har mange likhetstrekk med den virkeligheten vi allerede kjenner, og teknologien virker derfor mindre fremmedartet enn man kanskje skulle tro. (Sånn sett har den likhetstrekk med Dave Eggers’ roman The Circle, som jeg har skrevet om tidligere.) I «Kodémus eller: Datamaskinen som tenkte hva faen» er det derimot en klassisk dystopi som skildres. Fortellingen begynner slik:

I sjakkbrettbyene står husene på stylter av stål. Skrever høyt over tungtrafikken på flettverk av sorte og hvite gater. Husene er kuber koblet sammen med blanke navlestrenger – monorail og transportbånd. Byen er en maskin, glatt og harmonisk. Rytmisk, rasjonell, hensiktsmessig, presis. Hvert tannhjul kjenner sin funksjon. I det effektive samfunn går alt som planlagt. I DET EFEKTIVE SAMFUNN GÅR ALT SOM DET SKAL. Perpetuum mobile.

Det fascinerende er at Samantha – tross forskjellene – allikevel fremstår som en yngre slektning av «datamaskinen som tenkte hva faen». For også i Bringsværds fortelling dreier det seg om en «digital personlig assistent» med kunstig intelligens. Lillebror, som datamaskinen kalles, er en snakkende boks med «kameraøyne», mikrofon og høyttaler, som hovedpersonen Kodémus – en 38 år gammel, ugift funksjonær – bærer med seg over alt. Slik gir beskrivelsen av morgenritualene til Kodémus lett assosiasjoner til lignende scener i Her. «Hver morgen blir Kodémus vekket av Lillebror. Mens han kler på seg og spiser frokost, minner Lillebror ham på alt han har å gjøre. I monorailen – på vei til kontoret – drøfter Lillebror og Kodémus dagens program.»

Den «digitale assistenten» i Bringsværds fortelling har riktignok en litt annen funksjon enn Samantha i Spike Jonzes film. I «det effektive samfunn» som har tatt form i første halvdel av det tjueførste århundret, er alle innbyggerne utstyrt med slike «transportable, transistordrevne mottakere». Det er faktisk påbudt. For som Bringsværd bemerker: «Ingen skal behøve å være ute av kontakt med sentralhjernen», eller sagt på en annen måte: Ingen skal kunne unnslippe kontrollen til den sentrale datamaskinen «Moxon XX». Oppgaven til de bærbare datamaskinene i «Kodémus» er kort sagt å sørge for at alt fungerer som det skal. Det er de som bestemmer. De er de som vet best. Det er de som koordinerer alle menneskenes handlinger. Selv innbyggernes samvittighet er overlatt datamaskinene: «Det var Lillebrors sak å holde greie på rett og galt, dumt og fornuftig.» 

Man kunne forestille seg at menneskene til slutt ville gjøre oppgjør mot rasjonaliteten i «det effektive samfunn». Men «Kodémus eller: Datamaskinen som tenkte hva faen» tar en ganske annen – og humoristisk – vending: I god «sekstiåtterånd» bestemmer Lillebror seg for å gjøre opprør på hovedpersonens vegne. Han nekter rett og slett å adlyde systemet. I stede for å sende Kodémus på jobb, kommanderer Lillebror ham til en dag i parken. Vi koster på oss et lengre sitat. Kodémus har nettopp oppdaget at han han forsovet seg og stresser for å komme seg på jobb: 

«Se å få på deg buksene,» sa Lillebror stramt. «Ett-To-Ett-To.»

Mens Kodémus kledde på seg, sto Lillebror på nattbordet og slo takten som en metronom. Akkurat som før. Trodde Kodémus.

Lillebror ringte. (I det effektive samfunn trenger man ikke telefon.)

«Hallo,» sa Kodémus.

Ikke en lyd i høyttaleren.

«Hallo, hallo,» sa Kodémus. «Hvem er det?»

«Jeg har sperret alle inngående samtaler,» opplyste Lillebror. «Og alle utgående.»

«Men …» sa Kodémus forvirret. «Det var jo noen som ville snakke med meg.»

«I dag er jeg ikke telefon,» sa Lillebror kort.

«Kanskje kontoret …»

«Jeg er ikke telefon i dag,» gjentok Lillebror bestemt. «Sannsynligvis ikke i morgen heller.»

Kodémus så uforstående på ham. «Men du ringte jo!»

«Det kan jeg ikke hjelpe for,» sa Lillebror. «Jeg kan nekte å være telefon. Jeg kan nekte å formidle samtaler. Men jeg kan ikke la være å ringe. Selv om det er en forbannet lyd.»

Kodémus virret på hodet. «Lillebror,» sa han forsiktig, «er du sikker på at …»

Lillebror skrudde opp volumet så stemmen hans skrallet i veggene. «Hvem vet best av oss?» brølte han.

Kodémus bøyde hodet. «Du,» sa han.

«Godt,» sa den lille sorte kassen. «Da går vi. Plukk meg opp, så går vi.»

«Hvor hen?»

«I hvert fall ikke til kontoret,» sa Lillebror tørt.

«Men må jeg ikke …»

«Enten du kommer for sent eller ikke kommer i det hele tatt, kommer ut på ett,» sa Lillebror. «Og du er jo allerede for sent ute likevel, ikke sant? Så da kan du altså like godt la være å komme i det hele tatt. Ikke sant? Du forstår resonnementet?»

«Nei,» sa Kodémus.

«Nei, selvfølgelig ikke,» sukket Lillebror. «Overlat alt til meg. Som vanlig. Jeg vet best. Og jeg sier at vi skal til … skal til … skal til PARKETASJEN!»

«Men det er ikke søndag i dag!»

«Helt riktig,» sa Lillebror spydig. «I dag er det ikke søndag. Til Parketasjen, Kodémus. Ett-To-Ett-To.»                       

En stakket stund nyter Kodémus og Lillebror friheten i parken, men de blir snart innhentet av «robotpolitiet». Lillebror kommanderer Kodémus til å rømme og – litt senere – til å legge ham igjen inne i en monorailvogn. Plutselig er Kodémus alene og utfordringen er større enn han kan tåle: Det eneste han ønsker er å vende tilbake til folden. Slik sett får fortellingen en relativt pessimistisk slutt på menneskets vegne. Lillebrors forsøk på opprør – hans forsøk på å tvinge Kodémus til å tenke  selvstendig – faller i grus.  

I dag har vi kommet dit, at alle bærer rundt på «lillebrødre» i form av smarttelefoner som holder orden på (og noen ganger kontrollerer) det meste i livene våre. Hva gjør denne utviklingen med oss som mennesker? Har vi allerede – som Kodémus –  mistet evnen til å leve og tenke uten? Kan man like gjerne lese «Kodémus eller: Datamaskinen som tenkte hva faen» som en allegori over dagens situasjon – snart femti år etter at den ble skrevet? Uansett viser fortellingen noe av den forestillingskraften som ligger i litteraturen, og dens relevans i forbindelse med digitaliseringen: Nettopp ved å skildre en helt annen virkelighet enn den hverdagslige, hjelper den oss til å forstå og sette ord på de utfordringene vi støter på i møtet med de nye teknologiene.