tirsdag 19. november 2013

Programvaren tar kommandoen

I introduksjonskapitlet til sin nye bok, Software Takes Command, argumenterer Lev Manovich for at programvaren er i ferd med å bli vårt primære grensesnitt i møtet med omgivelsene: «Software has become our interface to the world, to others, to our memory and our imagination – a universal language through which the world speaks, and a universal engine on which the world runs.» Tenk på hvordan nettavisenes visuelle design former vår forståelse av den virkeligheten som omgis oss. Tenk på hvordan Facebook administrerer kontakten med venner og bekjente, og bestemmer hvilke nyheter som for oss er de mest aktuelle. Tenk på hvordan iPhoto og andre lignende bilderedigeringsprogrammer organiserer og presenterer våre digitale fotominner. Og tenk på hvordan lesebrettenes programvare preger vårt møte med litteraturen (og hvordan dette møtet skiller seg fra hvordan papirboken presenterer teksten).

Til tross for den enorme betydningen de ulike programvarene har fått for våre individuelle liv og for samfunnet som helhet, hevder Manovich at vi fremdeles mangler kunnskaper om hvordan de ulike programvarene har tatt form, og at vi fremdeles mangler kunnskaper om hvordan de ulike programvarene (når de blir tatt i bruk) bidrar til å forme våre kulturelle objekter. Manovich skriver: «We live in a software culture – that is, a culture where the production, distribution, and reception of most content is mediated by software. And yet, most creative professionals do not know anything about the intellectual history of software they use daily». På bakgrunn av dette argumenterer Manovich for nødvendigheten av det han kaller software studies. Software studies handler den ene siden om å analyser de ideene og forestillingene som ligger til grunn for utviklingen av de mest sentrale programvarene i dagens digitale medielandskap (man kunne også snakke om en programvarens kulturhistorie, jamfør mitt tidligere innlegg om «digitaliseringens kulturhistorie»). På den andre siden handler software studies om å analysere de konkrete effektene som de ulike programvarene har på de kulturelle objektenes form (se for øvrig innlegget mitt om nettbøkenes retroimitasjon). Manovich formulerer det slik: «this book’s contribution is the analysis of the ideas that eventually led to media software, and the effects of the adoption of this type of software on contemporary media design and visual culture».

Manovich har et svært viktig poeng når han understreker nødvendigheten av en bedre forståelse for «the cultural software», altså de programvarene som på ulike måter støtter det mangfoldet av aktiviteter vi tenker på som kulturelle. Software Takes Command er selv et godt bidrag til denne undersøkelsen. Manovich skriver riktignok lite om det man kunne kalle de «litterære programvarene». For eksempel kunne man spørre: Hvilke ideer og forestillinger om litteraturen har vært styrende for utviklingen av EPUB-formatet? Og hvilke effekter vil de digitale bokformatene kunne få på litteraturens former? I et av sine essay om Google Books («The Information Landscape») bemerker bokhistorikeren Robert Darnton: «Google employs thousands of engineers but, as far as i know, not a single bibliographer.» Dermed kan man spørre: Hva har det hatt å si for utformingen av Googles enorme digitaliseringsprosjekt, at utviklerne (sannsynligvis) mangler kunnskaper om de objektene som digitaliseres?


Enkelte forskere er allerede i gang med å undersøke den litterære programvaren. I mitt forrige innlegg omtalte jeg Alan Galeys artikkel «The Enkindling Reciter». Her står analysen av selve den digitale filen sentralt. Galey har bakgrunn som bokhistoriker, og kanskje er det mulig å forstå «programvareforskningen» i forlengelsen av blant annet den bokhistoriske og den bibliografiske forskningen? Strengt tatt kunne man hevde at de samme spørsmålene som Manovich stiller til programvaren, i lang tid har blitt stilt til papirboken: Hvilke historiske prosesser ligger til grunn for boken som medium, og hvilken betydning har boken som teknologi hatt for det innholdet den formidler? Dette gjør ikke Manovichs perspektiv mindre viktig – snarere tvert i mot. Fremdeles trenger vi svar på spørsmål som: «What does it mean to live in "software society"?», og «what does it mean to be part of "software culture"?» Og man kunne tilføye: Hva har det å si for dagens litteratur at både produksjonen, distribusjonen og (den digitale) lesingen er uløselig knyttet til et bredt spekter av ulike kulturelle programvarer?   

Lev Manovich: Software Takes Command, Bloomsbury, New York 2013
Robert Darnton: The Case for Books, Public Affairs, New York 2009