Bokhylla, "digital humanities" og tematiseringen av digitaliseringen i samtidslitteraturen

De siste ukene har "Bokhylla", Nasjonalbibliotekets store digitaliseringsprosjekt for bøker, fått mye (og velfortjent) internasjonal oppmerksomhet. Se for eksempel denne artikkelen fra The Atlantic. Nasjonalbiblioteket er i ferd med å digitalisere alt sitt materiale, og innen 2017 skal rundt 250.000 norske bøker publisert før år 20000, gjøres fritt tilgjengelig på nett (begrenset til norske IP-adresser). Allerede nå har man tilgang til rundt 150.000 titler. Også nyere litteratur blir naturlig nok digitalisert, men denne litteraturen får man bare tilgang til hvis man oppsøker Nasjonalbibliotekets digitale lesesal (grunnet de rettighetene som er knyttet til de nyeste bøkene). Det var her tilbragte jeg arbeidsdagen min i går. (Les for øvrig en interessant "anmeldelse" av Bokhylla her.) 

"Bokhylla" har lenge vært et nyttig redskap for meg i forskningen - både for å sjekke sitater, for å sjekke bruken av bestemte ord og for å finne litteratur som jeg ikke visste fantes. Den digitale lesesalen åpner i tillegg noen interessante muligheter for forskningen på den nyeste litteraturen (altså på de bøkene som ennå ikke ligger fritt tilgjengelig på nett). Spørsmålet for min del har vært: Hvordan og i hvilken grad tematiserer litteraturen digitaliseringen? Stemmer det, som Audun Mortensen bemerker i sin anmeldelse av Dave Eggers' The Circel, at påfallende "få romanforfattere nevner vår digitale infrastruktur med et ord"? (Se mitt forrige innlegg om Eggers' roman.)Utfordringen har kort sagt vært å danne seg oversikt over hva som rører seg i samtidslitteraturen. Det ideelle hadde vært å lese en stor del av de romanene og diktsamlingene som publiseres hvert år, men dessverre strekker ikke tiden til. Den digitale teknologien kan riktignok fungere som et godt hjelpemiddel. 

Gårsdagens undersøkelser handlet om å søke på forekomsten av ulike "digitale begreper" i samtidslitteraturen. I hvilken grad brukes ord som "digitalisering", "digital teknologi" "PC", "Mac", "nettet", "internett", "surfe", "Facebook" og "Twitter" i samtidslitteraturen? Det er fremdeles en god del begrensninger i søkemulighetene i Bokhylla, og søkene mine var ikke helt systematiske, så konklusjonene er omtrentlige. Men det generelle inntrykket er at den "digitale infrastrukturen" ikke er svært nærværende i den litteraturen som skrives i Norge i dag. Ordet "TV" forekommer oftere enn ordet "internett". "Facebook" har i hovedsak begynt å dukke opp de to siste årene, og først og fremst innenfor krimlitteraturen og ungdomslitteraturen (i mindre grad innenfor den "seriøse" voksenlitteraturen). Og i gårsdagens sporadiske undersøkelser fant jeg nesten like mange referanser til "Fleetwood Mac" som til Apples datamaskiner. 

Denne metoden, det å ta i bruk den digitale teknologien i den humanistiske forskningen, betegnes gjerne som "digital humanities". "Digital humanities" er et metodefelt som har fått stadig større oppmerksomhet det siste tiåret. Blant de mest kjente litteraturforskerne er den italienske Stanford-professoren Franco Moretti. Moretti har blant annet formulert begrepet "distant reading" i motsetning til nykritikkens "close reading", og argumenterer for at en type "avstandslesing" av et stort antall litterære verk kan gi oss noen helt nye innsikter om litteraturen, om litterære trender, om litterære sjangre. I denne sammenhengen er Bokhylla og nasjonalbibliotekets digitale lesesal et glimrende verktøy (selv om søkemulighetene fremdeles kan bli både bedre og mer avanserte). Ikke minst er det interessant at den gjør det mulig å forske på den helt nye litteraturen, og ikke bare på den eldre litteraturen (Morettis forskning fokuserer i stor grad på 1800-tallet). Og det skal sies: Avstandslesingen betyr ikke at man skal slutte å nærlese. Tvert i mot endte gårsdagens undersøkelser med en fin, liten bunke bøker som jeg skal ta med meg inn i juleferien. 

    

Når personvern blir tyveri. Notater fra lesingen av Dave Eggers’ The Circle (2013)

Hvordan – og i hvilken grad – tematiseres digitaliseringen i samtidslitteraturen? Dette er et viktig spørsmål i den pågående forskningen min. På et eller annet plan vil litteraturen alltid kunne sies å speile samtiden, og siden dagens forfattere uunngåelig skriver innenfor rammene av en digital kultur, må man også anta at de kulturelle endringene som digitaliseringen skaper, på ulike måter – direkte eller indirekte – setter spor etter seg i litteraturen. Det har for eksempel blitt hevdet at den formen for selvfremstilling som preger mye av dagens litteratur, altså den subjektforståelsen som beskrives, kan knyttes til bruken av sosiale medier og den digitale mediekulturen mer generelt. Likevel er det relativt få forfattere som bestreber seg på en mer konkret og inngående undersøkelse av digitaliseringen og den digitale teknologiens virkemåte. Det er som Audun Mortensen skriver i sin omtale av Dave Eggers’ nye roman The Circle i Klassekampen 23. november: «Påfallende få romanforfattere nevner vår digitale infrastruktur med et ord.»

Nettopp Dave Eggers’ roman er et tydelig og ikke minst klarttalende unntak. The Circle kom i begynnelsen av oktober og tar form som en dystopisk satire over informasjonssamfunnet, over de allestedsnærværende sosiale mediene og ikke minst over virksomheten til de store teknologigantene i Silicon Valley – med Google og Facebook i spissen. I likhet med forfatterkollegaen Jonathan Franzen, er Dave Eggers utvetydig skeptisk til den digitale utviklingen: Digitaliseringen og ikke minst bruken av ulike sosialer medier fører til mer overvåkning og til en «forkrøpling» av subjektet og de grunnleggende mellommenneskelige relasjonene, synes Eggers å mene. I sin omtale av The Circle i The New York Times oppsummerer Ellen Ullman tematikken på denne måten: «the tyranny of transparency, personhood defined as perpetual presence in social networks, our strange drive to display ourselves, the voracious information appetites of Google and Facebook, our lives under the constant surveillance of our government.»

The Circle har allerede skapt debatt. Flere har allerede kritisert Eggers for å være unyansert i sin beskrivelse av hvordan de digitale teknologiene fungerer og i sin beskrivelse av hvordan forbrukerne nærmest tankeløst underkaster seg eierselskapenes makt. Audun Mortensen kommenterer: «Forfatteren skriver hundretalls sider om sosiale medier uten å gjøre noen vesentlige forsøk på å begripe hvorfor teknologien er så forførende; menneskenes nokså komplekse fascinasjon og hengivenhet for disse tingene forblir ignorert og latterliggjort.» På sett og vis er dette en viktig innvending mot The Circle. Kan man skrive om teknologien uten egentlig å ha forstått den? Samtidig skal man huske at The Circle ikke uten videre kan leses som en «realistisk» roman, selv om det litterære universet Eggers beskriver, er svært gjenkjennelig. Som jeg allerede har vært inne på, er det satirens overdrivelser og dystopiens polariseringer Eggers forholder seg til. Det er disse han bruker for å kritisere og ironisere over de utviklingstendensene han ser i tilknytning til digitaliseringen. Kanskje det «ensidige» blikket til Eggers er nødvendig for å anskueliggjøre poenget? Kanskje det ikke er romanforfatternes oppgave å forstå teknologien som teknologi, men snarere å rette forstørrelsesglasset mot de underliggende tendensene i samtiden, slik at vi ser dem tydeligere. Kanskje romanforfatternes oppgave først og fremst er å stille de spørsmålene som samtiden må besvare?

Hvilke spørsmål stiller så Dave Eggers i The Circle? For eksempel: Hva skjer med all den informasjonen – alle de digitale fingeravtrykkene – som vi daglig produserer og legger igjen etter oss på nettet og i andre digitale systemer? Hva skjer når all denne informasjonen sette sammen og brukes til å tegne et bilde av hvem vi er? Hva skjer hvis denne «digitale profilen» forveksles med vår virkelige identitet? (Og kan den digitale og den analoge identiteten egentlig skilles?) Eller: Hva skjer med opplevelsen av verden når trangen (eller kravet) til å dele det vi opplever, blir viktigere enn selve opplevelsen? Hva skjer med de sanselige erfaringene når virkeligheten i stadig større grad allerede er mediert? Eller: Hva skjer med forholdet mellom mennesker når selvfremstillingen i de sosiale mediene overskygger de «virkelige» identitetene? Hva skjer med forholdet mellom mennesker når også det personlige møtet formes av de sosiale mediene? Eller: Hva skjer med vår forståelse av mennesket når det etablerer seg en forestillingen om at absolutt alt – inkludert de mest intime tankene og drømmene våre – kan måles og omgjøres til digital informasjon? Hva skjer når kompleksiteten i mennesket på denne måten reduseres til bits eller binære tallkombinasjoner? Kort sagt: Hva er de ytterste konsekvensene av Googles og Facebooks offisielle målsetninger om på den ene siden å «organisere all informasjon i verden og gjøre den universelt tilgjengelig og nyttig» (Google) og på den andre siden om å gi folk «the power to share and make the world more open and connected» (Facebook)? Dave Eggers tolker i «verste mening» den ideologien som ligger til grunn for de store internettselskapene, og kartlegger på denne måten det man kunne kalle teknologioptimismens skyggeside.

Handlingen i The Circle utspiller seg på et eller annet tidspunkt i relativt nær fremtid. Vi følger Mae Holland som, takket være studievenninnen Annie, nettopp fått jobb på hovedkontoret til teknologi- og internettgiganten «The Circle» i Silicon Valley i California. Mae starter som kundebehandler i «Customer Experience», men hennes ambisjoner om å være «best i klassen» og hennes (naive) vilje til å tilpasse seg den nye arbeidsplassens krav og forventninger, gjør at hun snart får rollen som selskapets ansikt utad: Hun blir en av de mest profilerte eksponenten for selskapets ideologi. The Circle er ingen dannelsesroman, snarere tvert i mot. Mae Holland vinner ingen ny innsikt i løpet av romanen. Tvert i mot blir hun styrket i troen på det samfunnsnyttige i virksomheten til The Circle, og hun nekter å høre på de kritiske røstene fra ex-kjæresten Mercer og den mystiske Kalder, som beveger seg rundt i lokalene til The Circle som et slags «spøkelse i maskinen». (Nettopp forholdet til Kalder er at av de drivende plotelementene i romanen: Hvem er han? Klarer han å begrense den enorme makten til The Circle? Klarer han å vinner Mae over til sin sak? Løsningen er overraskende. Jeg skal ikke avsløre den her.) Maes forståelse av situasjonen er med andre ord ikke sammenfallende med romanforfatterens (eller den «implisitte forfatterens») holdninger. Gjennom ironi, overdrivelse og satire, og ikke minst ved hjelp av stemmene til Mercer og Kalder, distanserer forfatteren seg fra Mae og fremviser det naive og «innsnevrede» i hennes posisjon.

Under ledelsen av «the Three Wise Men» Ty Gospodinov, Eamon Bailey og Tom Stenton har The Circle løpet av noen få år blitt det viktigste og mest innflytelsesrike teknologiselskapet i verden. (Det har slukt både Twitter, Facebook og Google). Hele virksomheten er bygd opp rundt nettjenesten TruYou, som kombinerer «everything online that had heretofore been separate and sloppy – users’ social media profiles, their payment systems, their various passwords, their email accounts, user names, preferences, every last tool and manifestation of their interests.» Alle brukere tilknyttet The Circle (og det blir stadig vanskeligere å stå utenfor) har altså fått én enkle konto for alt de foretar seg på nettet. Det er ikke lenger mulig å skjule identiteten sin, nettet er ikke lenger anonymt, for som Eggers skriver: «Your devices knew who you were, and your one identity – the TruYou, unbendable and unmaskable – was the person paying, signing up, responding, viewing and reviewing, seeing and being seen. You had to use your real name, and this was tied to your credit cards, your bank, and thus paying for anything was simple. One button for the rest of your life online.» Det sier seg selv at The Circle sitter på enorme mengder informasjon om et stort antall mennesker, og når all denne informasjonen kombineres, blir det mulig å konstruere svært detaljerte profiler av brukerne. (Så kan man spørre: Betyr dette i sin ytterste konsekvens at mennesket reduseres til summen av den informasjonen som ligger tilgjengelig på nettet?) Noen eksempler på noen av de programmene eller søketjenestene som The Circle etablerer: «LuvLuv» er et program gjør det mulig å kartlegge potensielle kjærester på forhånd, slik at man kan unngå pinlige situasjoner på den første daten. «PastPerfect» er et program som gjør det mulig å kartlegge både egen eller andres familiehistorier mange generasjoner tilbake i tid. «TruYouth» er et temmelig radikalt program som innebærer at alle barn blir merket med en chip i ankelbeinet. Slik blir det mulig både å vite hvor barna til enhver tid befinner seg (målet er å hindre kriminalitet mot barn) og å lagre et komplett sett av informasjon knyttet til barnas utdannelse og helse. Alle barn blir fullstendig målbare og rangerbare. De etiske utfordringene knyttet til prosjektet blir diskutert, men raskt avvist: En chip i ankelen, argumenteres det, er en lav pris å betale for den forventede nedgangen i kriminalitet og for den nyvunnete tryggheten foreldrene kan føle. Teknologioptimismen står sterkt på campusen til The Circle.  

Mange av prosjektene til The Circle kan virke temmelig ekstreme. Men noe av det som gjør at Eggers’ roman fungerer, er at teknologiene som beskrives, ikke er «science fiction». Tvert i mot finnes den allerede, om enn i en litt annen skala og på et litt annet utviklingsnivå. Eggers er selv inne på dette i et kort intervju med sitt eget forlag McSweeney: «A lot of times I’d think of something that a company like the Circle might dream up, something a little creepy, and then I’d read about the exact invention, or even something more extreme, the next day.» Like mye som å se for seg den videre teknologiske utviklingen, utforsker med andre ord Eggers de mulige – eller snarere de ekstreme – konsekvensene av den teknologien som allerede eksisterer.

Digitaliseringen og tilgjengeliggjøringen av all mulig informasjon har nærmest blitt en besettelse for The Circle. Målet er å kartlegge, innfange og synliggjøre alt som tidligere har vært skjult eller ukjent. Ett av prosjektene går ut på å telle antall sandkorn i Sahara. Et annet prosjekt går ut på å erstatte «the random jumble of our nighttime dreaming with organized thinking and real-life problem solving». Det mest ambisiøse og vidtrekkende prosjektet er likevel utviklingen av et høykvalitets minikamera (SeeChange) med batterilevetid på to år og nettforbindelse, slik at alt som fanges inn på kameraet, lydsporet inkludert, kan strømmes direkte. Målet er fullstendig transparens, fullstendig åpenhet. «ALL THAT HAPPENS MUST BE KNOWN» lyder et av mottoene til The Circle. I forbindelse med lanseringen av kameraet forklarer Eamon Bailey filosofien bak prosjektet: «Instead of searching the web, only to find some edited video with terrible quality, now you go to SeeChange, you type in Myanmar. Or you type in your high school boyfriend’s name. Chances are there’s someone who’s set up a camera nearby, right? Why shouldn’t your curiosity about the world be rewarded? You want to see Fiji but can’t get there? SeeChange. You want to check on your kid at school? SeeChange. This is ultimate transparency. No filter. See everything. Always.» SeeChange og de andre prosjektene til The Circle bidrar altså til å samle og dele en type informasjon som det tidligere ikke var mulig å få tilgang til, og slik kan man kanskje hevde at virksomheten til The Circle tar del i et større opplysningsprosjekt. Det er slik Eamon Bailey selv fremstiller SeeChange: «Folks, we’re at the dawn of the Second Enlightenment», argumenterer han. Og han fortsetter: «I’m talking about an era where we don’t allow the majority of human thought and action and achievement and learning to escape as if from a leaky bucket.»  Ideologene i The Circle nøyer seg imidlertid ikke med å observere verden. De vil forandre den også. Denne dobbeltheten ligger tydelige nedfelt i navnet «SeeChange»: Det handler om å «se» for å «forandre». Hvordan?

Snart vokser det frem en forventning eller et krav til alle «rettskafne» politikere om at de utstyrer seg med kamera, slik at handlingene deres kan bli transparente. Det indirekte blikket fra videostrømmens følgere holder dem under oppsikt og sørger for at de ikke foretar seg noe som bryter med den «offentlige moral». Like mye som et opplysningsprosjekt, blir med andre ord SeeChange et redskap for å disiplinere innbyggerne. Det ligger altså et moralsk (for ikke å si moralistisk) prinsipp til grunn for teknologiutviklingen. Tanken (eller skal man si kortslutningen) er at fullstendig transparens – bevisstheten om at alle ens handlinger blir sett og kan spores digitalt – skal forhindre «umoralske» handlinger. Hvis man vet at man blir observert, gjør man også de rette valgene. Eamon Bailey fremlegger det slik for Mae: «Mae, we would finally be compelled to be our best selves. And I think people would be relieved. There would be this phenomenal global sigh of relief. Finally, finally, we can be good. In a world where bad choices are no longer an option, we have no choice but to be good. Can you imagine?» Det gjenstår riktignok et stort og alvorlig problem: Hvem bestemmer hva som er «gode» og hva som er «dårlige» handlinger. Audun Mortensen oppsummerer det slik: «Krav om mer åpenhet blir til flertallstyranni hos Dave Eggers.»

Også Mae blir transparent: Hun fester et SeeChange-kamera på brystet, aktiverer videostrømmen og får etter hvert mange millioner følgere. Hun blir den offisielle representanten for The Circle i «cyberspace». Gjennom en liten datamaskin festet på håndleddet kommuniserer hun med følgerne sine og måler hvordan de reagerer på aktivitetene hennes. Den eneste pausen i den kontinuerlige videostrømmen – altså det eneste «privatlivet» hennes – er tre minutters toalettbesøk uten lyd, men med bilde. SeeChange fungerer kort sagt som det ultimate sosiale mediet. Maes tilværelse blir fullstendig blottlagt. Livet hennes blir fullstendig mediert. Hun er i kontinuerlig kontakt med de andre medlemmene i det sosiale nettverket. Det sier seg selv at denne får store konsekvenser for væremåten hennes. Eggers beskriver hvordan bevisstheten om å bli observert etter kort tid begynner å styre handlingene hennes: «Every day she’d done without things she didn’t want to want. Things she didn’t need. She’d given up soda, energy drinks, processed foods. At Circle social events, she nursed one drink only, and tried each time to leave it unfinished. Anything immoderate would provoke a flurry of zings of concern, so she stayed within the bounds of moderation. And she found it freeing. She was liberated from bad behavior.» Mae endrer personlighet. (Eller mister hun den?) Hun blir så å si sin egen virtuelle karakter, styrt av tanken på hvordan «de andre» vil oppfatte henne. Etter hvert mister hun kontakten med verden utenfor The Circle. Hun mister så å si «livsfølelsen». Virkeligheten blir fullstendig mediert og filtrert gjennom The Circles «forskjønnende» blikk. Denne avstanden til virkelighetens verden reflekteres i romanens form: Det aller meste av handlingen utspiller seg på teknologigigantens nærmest sterile og gjennomdesignede campus. For Mae blir det vanskeligere og vanskeligere å forholde seg til verden utenfor: «Increasingly, she found it difficult to be off-campus anyway. There were homeless people, and there were the attendant and assaulting smells, and there were machines that didn’t work, and floors and seats that had not been cleaned, and there was, everywhere, the chaos of an orderless world».

Jo mer tid man tilbringer på nettet, jo mer informasjon produserer man. Derfor oppfordres de ansatte i The Circle til å være like mye til stede i de sosiale mediene som i den «virkelige» verden. «We consider your online presence to be integral to your work here», får Mae høre når hun begynner i «Customer Experience». Etter hvert får hun hele ni forskjellige skjermer på arbeidsplassen sin, slik at det skal bli mulig å følge med på alle de forskjellige nyhetsstrømmene i alle de forskjellige sosiale nettverkene hun er en del av. De ansatte i The Circle rangeres etter graden av deltagelse, og når Mae – tidlig i romanen – får vite at hennes «PartiRank» ligger helt nede på 10000-tallet, bestemmer hun seg for å handle. I en av de mange kostelige og satiriske scenene som fyller romanen, beskriver Eggers hvordan Mae frenetisk forsøker å øke sin egen status innenfor de sosiale mediene: «Mae looked at the time. It was six o’clock. She had plenty of hours to improve, there and then, so she embarked on a flurry of activity, sending four zings and thirty-two comments and eighty-eight smiles. In an hour, her PartiRank rose to 7,288. Breaking 7,000 was more difficult, but by eight o’clock, after joining and posting in eleven discussion groups, sending another twelve zings, one of them rated in the top 5,000 globally for that hour, and signing up for sixty-seven more feeds, she’d done it. She was at 6,872, and turned to her InnerCircle social feed.» Slik fortsetter det til hun kommer innenfor T2K, altså gruppen av de to tusen mest aktive «Circlers». Dette handler riktignok ikke bare om økt status. Det handler også om å innfange all den «personlige» informasjonen som «SeeChange» ikke kan observere. I retorikken til The Circle blir motviljen mot å dele egen opplevelser i de sosiale mediene fremstilt som egoisme. «It’s the natural state of information to be free», postulerer Eamon Bailey. Og Mae følger opp: «So what happens if I deprive anyone or everyone of something I know? Aren’t I stealing from my fellow humans?» Det er dette som legger grunnlaget for de tre mottoene som Mae etter hvert formulerer: «SECRETS ARE LIES», «SHARING IS CARING» og «PRIVACY IS THEFT».

Mot slutten av Eggers roman ligger Maes gode venninne Annie i koma. Annie var lenge en del av toppledelsen i The Circle, «the Gang of 40», men etter at hun fikk sin egen («skitne») familiehistorie avdekket ved hjelp av «PastPerfect», brøt hun sammen og mistet troen på prosjektet. I den aller siste scenen i Eggers roman står Mae ved sykesengen til Annie. Men det er ikke medfølelse eller sympati som fyller henne. Tvert i mot. Hun irriterer seg over at hun ikke kan vite hvilke tanker det er som eventuelt befinner seg inne i hodet på Annie. Verden har rett til å vite, tenker Mae. Romanen slutter slik: «Another burst of color appeared on the screen monitoring the workings of Annie’s mind. Mae reached out to touch her forehead, marveling at the distance this flesh put between them. What was going on in that head of hers? It was exasperating, really, Mae thought, not knowing. It was an affront, a deprivation, to herself and to the world. She would bring this up with Stenton and Bailey, with the Gang of 40, at the earliest opportunity. They needed to talk about Annie, the thoughts she was thinking. Why shouldn’t they know them? The world deserved nothing less and would not wait.» Jeg tror man kan lese slutten på to ulike måter. På den ene siden kan man se den som et ekstremt uttrykk for den overvåkningen som virksomheten til The Circle i realiteten impliserer. Selv ikke de mest personlige områdene av den menneskelige subjektiviteten slipper unna den digitale «åpenheten». På den andre siden kan man forstå scenen som et uttrykk for at det fremdeles, tross alt, finnes noe i mennesket som ikke kan måles, at det fremdeles finnes noe ikke kan sirkuleres som digital informasjon, og at det fremdeles finnes en mulighet til å protestere – selv om det innebærer den mest ekstreme flukten av dem alle.

  

Programvaren tar kommandoen

I introduksjonskapitlet til sin nye bok, Software Takes Command, argumenterer Lev Manovich for at programvaren er i ferd med å bli vårt primære grensesnitt i møtet med omgivelsene: «Software has become our interface to the world, to others, to our memory and our imagination – a universal language through which the world speaks, and a universal engine on which the world runs.» Tenk på hvordan nettavisenes visuelle design former vår forståelse av den virkeligheten som omgis oss. Tenk på hvordan Facebook administrerer kontakten med venner og bekjente, og bestemmer hvilke nyheter som for oss er de mest aktuelle. Tenk på hvordan iPhoto og andre lignende bilderedigeringsprogrammer organiserer og presenterer våre digitale fotominner. Og tenk på hvordan lesebrettenes programvare preger vårt møte med litteraturen (og hvordan dette møtet skiller seg fra hvordan papirboken presenterer teksten).

Til tross for den enorme betydningen de ulike programvarene har fått for våre individuelle liv og for samfunnet som helhet, hevder Manovich at vi fremdeles mangler kunnskaper om hvordan de ulike programvarene har tatt form, og at vi fremdeles mangler kunnskaper om hvordan de ulike programvarene (når de blir tatt i bruk) bidrar til å forme våre kulturelle objekter. Manovich skriver: «We live in a software culture – that is, a culture where the production, distribution, and reception of most content is mediated by software. And yet, most creative professionals do not know anything about the intellectual history of software they use daily». På bakgrunn av dette argumenterer Manovich for nødvendigheten av det han kaller software studies. Software studies handler den ene siden om å analyser de ideene og forestillingene som ligger til grunn for utviklingen av de mest sentrale programvarene i dagens digitale medielandskap (man kunne også snakke om en programvarens kulturhistorie, jamfør mitt tidligere innlegg om «digitaliseringens kulturhistorie»). På den andre siden handler software studies om å analysere de konkrete effektene som de ulike programvarene har på de kulturelle objektenes form (se for øvrig innlegget mitt om nettbøkenes retroimitasjon). Manovich formulerer det slik: «this book’s contribution is the analysis of the ideas that eventually led to media software, and the effects of the adoption of this type of software on contemporary media design and visual culture».

Manovich har et svært viktig poeng når han understreker nødvendigheten av en bedre forståelse for «the cultural software», altså de programvarene som på ulike måter støtter det mangfoldet av aktiviteter vi tenker på som kulturelle. Software Takes Command er selv et godt bidrag til denne undersøkelsen. Manovich skriver riktignok lite om det man kunne kalle de «litterære programvarene». For eksempel kunne man spørre: Hvilke ideer og forestillinger om litteraturen har vært styrende for utviklingen av EPUB-formatet? Og hvilke effekter vil de digitale bokformatene kunne få på litteraturens former? I et av sine essay om Google Books («The Information Landscape») bemerker bokhistorikeren Robert Darnton: «Google employs thousands of engineers but, as far as i know, not a single bibliographer.» Dermed kan man spørre: Hva har det hatt å si for utformingen av Googles enorme digitaliseringsprosjekt, at utviklerne (sannsynligvis) mangler kunnskaper om de objektene som digitaliseres?

Enkelte forskere er allerede i gang med å undersøke den litterære programvaren. I mitt forrige innlegg omtalte jeg Alan Galeys artikkel «The Enkindling Reciter». Her står analysen av selve den digitale filen sentralt. Galey har bakgrunn som bokhistoriker, og kanskje er det mulig å forstå «programvareforskningen» i forlengelsen av blant annet den bokhistoriske og den bibliografiske forskningen? Strengt tatt kunne man hevde at de samme spørsmålene som Manovich stiller til programvaren, i lang tid har blitt stilt til papirboken: Hvilke historiske prosesser ligger til grunn for boken som medium, og hvilken betydning har boken som teknologi hatt for det innholdet den formidler? Dette gjør ikke Manovichs perspektiv mindre viktig – snarere tvert i mot. Fremdeles trenger vi svar på spørsmål som: «What does it mean to live in "software society"?», og «what does it mean to be part of "software culture"?» Og man kunne tilføye: Hva har det å si for dagens litteratur at både produksjonen, distribusjonen og (den digitale) lesingen er uløselig knyttet til et bredt spekter av ulike kulturelle programvarer?   

Lev Manovich: Software Takes Command, Bloomsbury, New York 2013
Robert Darnton: The Case for Books, Public Affairs, New York 2009

Å analysere e-bøker

En roman publisert som e-bok kan rent prinsipielt sies å være noe annet enn en roman publisert på papir. Selv om teksten er den samme vil mediet på ulike måter påvirke vår forståelse av romanen. Teksten får en annen status når den publiseres digitalt enn når den trykkes i en bok. For eksempel bidrar lenkemulighetene på nettbrettene og lesebrettene til å «åpne» teksten på en annen måte enn hva som er tilfelle i papirboken. Betyr dette at man må lese e-bøker på en annen måte enn papirbøker? Eller formulert på en litt annen måte: Hvordan skal analysen av digitale bøker forholde seg til og innreflektere den digitale medieringen? 

Forskningen på forholdet mellom e-boken og papirboken kan fremdeles sies å være i startfasen. Det er skrevet mye om den elektroniske litteraturen, men relativt få mediespesifikke e-bokanalyser. Tradisjonelt har den litteraturvitenskapelige forskningen forholdt seg til den litterære teksten uavhengig av mediet. Med sitt blikk for de betydningene som ligger nedfelt i boken som materielt objekt, kan derfor bibliografiens og den bokhistoriske forskningens metoder være et vel så godt utgangspunkt for denne typen analyser. I artikkelen «The Enkindling Reciter: E-books in the Bibliographical Imagination» (2012) foretar den kanadiske bokhistorikeren Alan Galey en bibliografisk sammenligning mellom de ulike analoge og digitale utgavene av den kanadiske forfatteren Johanna Skibsruds roman The Sentimentalists fra 2009. The Sentimentalists ble opprinnelig utgitt på det lille forlaget Gaspereau Press, som har spesialisert seg på bøker av høy kvalitet både når det gjelder innhold og selve den materielle utformingen. Høsten 2010 ble Skibsruds roman nominert til en av Canadas viktigste litterære priser. Dette førte til et dilemma for Gaspereau: Forlaget, som har sin egen presse, hadde rett og slett ikke kapasitet til å trykke nok bøker. E-boken fra Kobo var lenge den eneste tilgjengelige utgaven av romanen, og – ironisk nok – på enkelte viktige punkter var denne forskjellig fra «originalen».  

I «The Enkindling Reciter» forsøker Galey å skissere en bibliografisk metode for digitale bøker, eller en e-bibliografi som han også kaller det. Et viktig spørsmål i analysen av digitale tekster, er hvorvidt det er tilstrekkelig å forholde seg til tekstens «overflate», eller om man også må forstå de underliggende kodene. Galey argumenterer for det siste, og han spør: «how should textual scholars retrain their eyes to see meaning in the fine details not just of paper and letterpress typography, but of file formats and sourse code?» For å forstå hvordan og ikke minst hvorfor den digitale versjonen av The Sentimentalists skiller seg fra papirutgaven, foretar derfor Galey en analyse av EPUB-filen fra Kobo. Han kartlegger med andre ord de lagene av computerspråk som ligger til grunn for den teksten vi forholder oss til på skjermens overflate. I dette arbeidet møter han for øvrig på en interessant utfordring for den «digitale» forskeren: For å kunne analyseres EPUB-filen må han bryte kopisperren og havner slik i en juridisk gråsone.

I mye av den retorikken som knytter seg til e-boken og de nye digitale leseteknologiene, fokuseres det på den friksjonsfrie lesingen. Man forsøker å videreføre den i bunn og grunn romantiske ideene om en umiddelbar kommunikasjon mellom forfatter og leser. Galey skriver: «The rethoric of liberation that has long shaped discourse about electronic texts helps to enable the fantasy that books transmit texts in simple and straightforward ways, as emanations from the author’s mind to the readers’s.» I sin analyse av EPUB-utgaven av The Sentimentalists viser imidlertid den kanadiske forskeren hvordan digitale tekster i høyeste grad er medierte, og hvordan de i enda større grad enn papirlitteraturen kan sies å skjule de underliggende lagene. (For å avdekke disse lagene, er det nødvendig med ulike programvarer, som selv kan sies å påvirke forståelsen av teksten.) Heller ikke digitale mediene er med andre ord gjennomsiktige». Snarere tvert i mot. Det er som Galey formulerer det: «digital objects do not speak for themselves; someone always speaks for them». Det er viktig å forstå hvordan denne medieringen fungerer, og det er viktig å forstå de ulike språkene som ligger til grunn for den digitale representasjonen av teksten – ikke minst i litteraturvitenskapens og bibliografiens tekstkritiske lesninger. Alan Galeys artikkel er et interessant bidrag til denne forskningen. 

 

Alan Galey: «The Enkindling Reciter: E-books inthe Bibliographical Imagination», i Book History, Volume 12, 2012, ss. 210–247

Om det kunstfaglige perspektivet i kulturpolitikkforskningen

I den siste tiden har jeg forsøkt å reflektere over hvordan «Litteratur i digitale omgivelser» kan tenkes innenfor kulturpolitikkforskningens rammer. I utgangspunktet er ikke litteraturpolitiske spørsmål noen sentral tematikk i forskningen min. Det er ikke min oppgave å beskrive litteraturens rammevilkår eller å vurdere effekten av de ulike litteraturpolitiske virkemidlene (det være seg innkjøpsordningen, momsfritaket for papirbøker, fastprisordningen eller de ulike forfatter- og prosjektstipendene som Kulturrådet forvalter). Mitt perspektiv ligger hele tiden på de tre sentrale instansene i den litterære kommunikasjonssituasjonen, nemlig forfatteren, teksten og leseren. Men ikke desto mindre – eller nettopp derfor – kan man betrakte «Litteratur i digitale omgivelser» som et bidrag til kulturpolitikkforskningen, i den forstand at prosjektet bidrar til å etablere et kunnskapsgrunnlag for litteraturpolitikken.

En stor del av den kulturpolitiske forskningen i Norge tar form av statistiske, økonomiske eller sosiologiske undersøkelser av kulturfeltet. Dette er viktige undersøkelser, men fokuset blir ofte rettet mot de omliggende strukturene, og dermed taper denne forskningen selve kunsten av syne. Motsatt kan det virke som om den kunstfaglige forskningen vegrer seg mot å diskutere kulturpolitiske spørsmål. Abstrakte politiske diskusjoner er en del av standardrepertoaret på akademiske seminarer, men når konkrete kulturpolitiske problemer kommer på bordet, trekker forskningen seg tilbake.

Det finnes imidlertid gode argumenter for et kunstfaglig eller estetisk perspektiv i den kulturpolitiske forskningen. Ikke minst blir dette tydelig i forbindelse med digitaliseringen av litteraturen. For å kunne vurdere den eksisterende litteraturpolitikken, og for å danne seg et bilde av hvordan de litteraturpolitiske virkemidlene bør utformes i fremtiden, er det nødvendig med inngående innsikt i samtidens litterære former. Det er nødvendig med innsikt i de kunstneriske produksjonsprosessene, i lesernes erfaringer, og ikke minst er det nødvendig med innsikt i hvordan den digitale utviklingen setter spor etter seg i litteraturen. Et estetisk perspektiv i kulturpolitikkforskningen er av stor betydning i en slik sammenheng. 

Digitaliseringen av litteraturen har vært en sentral tematikk i den litteraturpolitisk debatten i Norge i de senere årene. Det er ikke nødvendigvis digitaliseringen som har fremtvunget debatten om en mulig boklov, men den teknologiske utviklingen har bidratt til å komplisere situasjonen og har på den måten fungert som et premiss for diskusjonen. Men hvordan har digitaliseringen blitt forstått? I praksis har digitaliseringen blitt redusert til et spørsmål om nye distribusjonsformer for litteraturen, altså til et spørsmål om e-bokens fremvekst. Dermed har den litteraturpolitiske debatten oversett det mangfoldet av ulike prosesser som er involvert i digitaliseringen av litteraturen, og den har oversett de mer grunnleggende spørsmålene knyttet til hva som skjer med litteraturen når omgivelsene digitaliseres. De litteraturpolitiske debattene – men også den litteraturpolitiske forskningen – har altså manglet et estetisk perspektiv. Slik har den også manglet et fullgodt grunnlag for å diskutere litteraturpolitikkens fremtid. Like mye som en økonomisk analyse av forlagsbransjen, burde utformingen av litteraturpolitikken basere seg en estetisk analyse av de litterære formene.

Kulturpolitikken og kulturpolitikkforskningen blir for øvrig diskutert på konferansen "Kulturrikets tilstand" på Litteraturhuset i Oslo 30. oktober. 

(Det skal bemerkes –  siden jeg er ansatt i Kulturrådet – at disse betraktningene fullt og helt er mine egne, og at de på ingen måte representerer Kulturrådets politikk.)

Digitaliseringens kulturhistorie

Jeg er nettopp ferdig med Charlie Geres bok Digital Culture fra 2008(førsteutgave 2002). Boken handler ikke først og fremst om samtidens digitale kultur, men kan beskrives som en digitaliseringens kulturhistorie. Gere studerer den digitale teknologien i et historisk perspektiv og beskriver de viktigste etappene i utviklingen fra 1800-tallets regnemaskiner, via mellomkrigstidens informasjonsteori og frem til våre dagers personlige datamaskiner. Fokuset i Geres undersøkelser ligger riktignok ikke på selve teknologien, men derimot på de politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forutsetningene for den digitale utviklingen – og på de kulturelle og samfunnsmessige konsekvensene. Den digitale teknologien har etter hvert blitt en integrert del av livene våre. Vi opplever den som noe gitt, for ikke å si som noe «naturgitt». Det er som Gere skriver: «Digital technology’s ubiquity and its increasing invisibility have the effect of making it appear almost natural.» Dermed er et lett å glemme at også den digitale teknologien har en historie, og at de kreftene som har bidratt til å forme denne historien, har satt spor etter seg både i utformingen av selve teknologien og i våre forestillinger om den. For å forstå dagens situasjon er det altså avgjørende å forstå digitaliseringens kulturhistorie, argumenterer Gere. Han beskriver selv boken som en slags «kulturarkeologi», hvor målet er å grave under overflaten av dagens digitale landskap, for på den måten å avdekke «the underlying structures that gave it its present shape».

Jeg har ofte stusset over den polariseringen som preger mange av diskusjonene som knytter seg til digitaliseringen av litteraturen. På den ene siden finner vi en slags avventende skepsis. På den andre siden finner vi en voldsom teknologioptimisme, og en forestilling om at den digitale teknologien så å si er et gode i seg selv. I et av de mest interessante kapitlene i Digital Culture, «The Digital Counter-Culture», behandler Charlie Gere nettopp denne problemstillingen. Her argumenterer han blant annet for at både sekstitallets kaliforniske motkultur og åttitallets nyliberalistiske tankestrømninger har bidratt til å forme dagens digitale teknologioptimisme og ikke minst forestillingen om internettet som et autonomt og selvregulerende system. Uavhengig av om denne analysen stemmer, mener jeg at det er viktig å ha med seg det kulturarkeologiske perspektivet inn i undersøkelsen av hvordan digitaliseringen preger litteraturen, og man må spørre: Hvilke krefter eller faktorer er det som bidrar til å forme litteraturens digitale former?

Brettbøkenes retroimitasjon

I forbindelse med lanseringen av Apples nye operativsystem for telefoner og nettbrett, iOS 7, har det vært en del snakk om skeuomorfisme eller retroimitasjon. Se for eksempel denne artikkelen fra Wired. Begrepet brukes om en type design som imiterer tidligere produkter, uten at det er knyttet noen praktisk funksjoner til denne imitasjonen. Gjenkjennelsesfaktoren er imidlertid et viktig element. Et typisk eksempel, som også nevnes i artikkelen fra Wired, er papirkurven på datamaskinen: Det er ingen praktiske grunner til at denne er tegnet som en søppelbøtte, men likheten til den virkelige søppelbøtten gjør det lettere å forstå hvordan den digitale fungerer. Retroimitasjonen hjelper oss kort sagt til å bli vant med det nye produktet og til å akseptere de mer grunnleggende forandringene som har funnet sted. 

Svært mange av brettbøkene som er laget i Norge så langt, baserer seg en eller annen form for på retroimitasjon. De er tegnet slik at de skal ligne papirbøker, og de er plassert i bokhyller som skal ligne bokhyller av tre. Slik, kan man kanskje hevde, blir overgangen til den digitale lesingen mindre utfordrende for dem som er vant til bøker på papir. Se for eksempel skjembildet fra Karsten og Petra-appen: 

Karsten og Petra-appen, skjermbilde fra AppStore. 

Trolig vil den digitalt publiserte litteraturen være preget av referanser til papirboken i lang tid fremover, ikke bare i den visuelle utformingen, men også i den litterære formen. Som Bolter og Grusin er inne på i sin bok Remediation. Understanding New media, vil nye medier alltid (og i større eller mindre grad) bære med seg elementer fra de mediene som allerede eksisterer. 

Men tilbake til Apple: Noe av det interessante med iOS 7 er at designet i stor grad har beveget seg bort fra den retroimitasjonen som preget iOS 6. Designet henviser ikke på samme måte til noe utenfor seg selv. For eksempel kan man se hvordan de tredimensjonale og treimiterende bokhyllene i aviskiosken har forsvunnet. Brukerne har lært seg hvordan nettbrettet eller smarttelefonen fungerer. De har blitt vant til å lese digitalt og trenger ikke lenger den "analoge" referansen for å akseptere teknologien. 

Har dette noe å si for litteraturen? Betyr det at også litteraturen er klar for å utforske nye former som ikke lenger referer til boken som medium? Betyr det at leserne er klare for en type litteratur som i større grad fristiller seg fra papirbokens konvensjoner? 

Brettboken og skyggeteateret

Intervjuer med ulike forfattere er en viktig del av forskningen min. Denne uken har jeg snakket med forfatteren og illustratøren Åshild Kanstad Johnsen, som har hatt stor suksess med sine bøker om den sympatiske trefiguren Kubbe. Våren 2013 ble Kubbe lager skyggeteater lansert. Dette er ingen tradisjonell bok, men derimot en bokapp – en av de første heldigitale brettbøkene (digital first) som er produsert i Norge. Boken er laget spesielt for iPaden som medium, og finnes derfor ikke på papir. Åshild Kanstad Johnsens erfaringer med Kubbe lager skyggeteater er interessante både for å forstå hvordan digitale bøker produseres, og for å forstå hvordan det digitale mediet påvirker den litterære formen.

Skjermbilde fra AppStore.

I arbeidet med boken forsøkte Johnsen – i alle fall til en viss grad – å fristille seg fra papirbokens konvensjoner. Den digitale boken trenger faktisk ikke å følge det samme skjemaet som papirboken, selv om det trolig vil ta lang tid før det utvikler seg et eget "digitalt formspråk" fullstendig basert på det digitale mediets premisser. For eksempel kan man fremdeles «bla» i Johnsens bok, selv om «boksidene» ofte er dynamiske. Den digitale teknologien gjør det mulig å "berike" boken med både animasjoner og ulike interaktive elementer. Men hvor skal man sette grensen? Dette er både et estetisk spørsmål i den digitale litteraturen og et spørsmål om ressurser. Det er dyrt å produsere fine bokapper (i tillegg til Johnsen selv, var to redaktører, to programmerere og en art director involvert i arbeidet med boken). I Kubbe lager skyggeteater er animasjonene nokså tilbakeholdne, og det finnes kun et lite antall interaktive elementer. Det er historien om Kubbe og ikke minst Johnsens illustrasjoner som bærer boken. Estetisk fungerer dette svært godt. Noe av det mest interessante som kom frem i samtalen med Johnsen, var at også handlingen (og ikke bare formen) i Kubbe lager skyggeteater er inspirert av nettbrettet som medium: I likhet med iPad-en baserer også skyggeteateret seg på bakbelysning. Slik kan man lese Åshild Kanstad Johnsens bok både som en formmessig og som en tematisk utforskning av brettboken som medium.

Er den digitale boken fremdeles en bok?

Når man forsker på litteraturen i digitale omgivelser, kan det ofte være vanskelig å vite hvilke begreper man skal bruke for å beskrive de ulike typene digitale utgivelser. Er en bok fremdeles en bok når den publiseres digitalt? "Boken" er en nyttig term. Har vi egentlig noe alternativ? Samtidig kan det virke underlig å kalle en digital tekst for en bok. Et nettbrett er alt annet enn det vi vanligvis tenker på som en bok, nemlig en bunke papirark bundet sammen med to permer. Men hva er egentlig en bok? Eller sagt på en annen måte: Hva betyr egentlig ordet bok? I følge Falk og Torps Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog kommer "bok" fra treslaget "bøk", og det betegnet opprinnelig en tavle av bøketre som man brukte til å risse inn runer på, kort sagt en skrivetavle. Dagens "bok" har altså selv lånt betegnelsen fra et annet medium. Også nettbretten kan beskrives som en slags skrivetavler – en slags bøker. Kanskje "digitale bøker" allikevel er en betegnelse som kan passe til dagens digitale publikasjoner?