Tanker om "Digitale tider i kulturlivet?"

Tidsskriftet Sosiologi i dag er ute med et temanummer om kulturpolitikkforskning hvor Anne-Britt Gran, professor ved BI, har skrevet en artikkel om kulturpolitikkens utfordringer i forbindelse med digitaliseringen, «Digitale tider i kulturlivet? Om digitalt kulturforbruk, kulturpolitikk og kulturelle etterslep». Med referanse til den amerikanske sosiologen William F. Ogburn aktiviserer Gran et begrep om «kulturelle etterslep» og bruker dette til å argumentere for at kulturpolitikken i Norge har havnet på etterskudd i forhold til den digitale utviklingen. Det viktigste poenget hennes – slik jeg forstår artikkelen – er at den storstilte kulturhusutbyggingen vi har sett i Norge i de senere årene, i fremtiden kan komme til å fremstå som en feilslått kulturpolitisk satsing – all den tid en stadig større andel av kulturforbruket (i følge Gran) foregår på ulike digitale plattformer. (Se for øvrig Aftenpostens oppslag om samme sak fra 13. mars.)

Tematikken i Grans artikkel er viktig og interessant. Verken kulturpolitikken eller kulturpolitikkforskningen har i tilstrekkelig grad tatt inn over seg og diskutert hvilke konsekvenser digitaliseringen har for kunsten og kulturen i samtiden, og hvordan den kulturpolitiske virkemiddelbruken på denne måten blir utfordret. Derfor er det synd at «Digitale tider i kulturlivet?» ikke er mer presis i sine analyser av verken kulturen eller kulturpolitikken.

Artikkelen konsentrerer seg om «forbrukersiden, publikum, og ikke kunstnerne/kulturprodusentene som skaper innholdet på nettet». Denne avgrensningen er problematisk, og den er typisk for mye av kulturpolitikkforskningen både i Norge og internasjonalt. (Jeg har skrevet om dette også i et tidligere innlegg.) Gran forsøker verken å forstå eller analysere hvordan de kunstneriske og kulturelle selv formene preges av digitaliseringen. «Digitale tider i kulturlivet?» mangler med andre ord en analyse av de estetiske dimensjonene ved samtidens kunst og kultur. Dermed går artikkelen glipp av mange verdifulle nyanser og perspektiver. (Før man diskuterer kulturpolitikken i relasjon til digitaliseringen, kan det for eksempel være nyttig å reflektere over hvorvidt det er kunsten selv som er pådriver i den digitale utviklingen, eller om det snarere er andre eksterne krefter som presser på fra utsiden, og i så fall: Hvilke økonomiske eller politiske interesser representerer disse kreftene? For å si det litt enkelt: Er det Amazon eller forfatterne som driver den digitale utviklingen innenfor litteraturen? For å kunne svare på denne typen spørsmål er det nødvendig med en inngående innsikt i selve kunsten, altså det er nødvendig med en estetisk analyse.)

Et annet problem som har sitt utspring i det «utvendige» forholdet til kunsten, er knyttet til relasjonen mellom «det analoge» og «det digitale». Argumentasjonen i «Digitale tider i kulturlivet?» baserer seg på forestillingen om at det eksisterer et tydelig skille mellom det «analoge» og det «digitale» kulturforbruket. I praksis er det imidlertid svært vanskelig å skille mellom de to formene for kulturopplevelse. For å ta et banalt eksempel: Når man poster bilder fra kunstutstillinger på Instagram, eller når man twitrer fra konserter, bidrar man selv til å «digitalisere» (eller remediere) den «analoge» kunstopplevelsen (samtidig som remedieringen bidrar til å forandre opplevelsen). I svært mange deler av samtidens kulturliv, virker med andre ord de «analoge» og «digitale» arenaene sammen. Vi finner en tilsvarende tendens innenfor musikken: Det er ikke slik at musikerne slutter ikke å spille konserter selv om stadig mer av musikken strømmes over nettet. Konsertene har tvert i mot blitt en stadig viktigere inntektskilde for mange musikere. Norsk kulturbarometer 2012, som også Gran baserer seg på, viser da også at konsertbesøket holder seg stabilt, med kun en ubetydelig nedgang fra 2008 til 2012. Sammenlignet med 1991 ser vi for øvrig en betydelig økning.

Grans hypotese om at den storstilte satsingen på kulturarenaer kan komme til fremstå som feilslått kulturpolitikk, baserer seg på et relativt tynt tallmateriale. Selv om SSBs målinger generelt viser en viss nedgang i det norske kulturbruken fra 2008 til 2012, betyr ikke det nødvendigvis at de digitale plattformene fortrenger de tradisjonelle arenaene. Det er neppe muligheten til å besøke de store kunstmuseene på nettet, som er årsaken færre gikk på kunstutstillinger i 2012 enn i 2008. Her må man søke andre forklaringsmodeller. I denne sammenhengen er det for øvrig også et problem at «Digitale tider i kulturlivet?» ikke reflekterer over det man kunne kalle kulturpolitikkens «korrigerende» eller «folkeopplysende» funksjon. Det er en lang tradisjon i kulturpolitikken for å etablere institusjoner og ordninger som publikum ikke nødvendigvis har etterspurt. Selv om en stadig større andel av kulturforbruket foregår i tilknytning til ulike digitale plattformer, er det derfor ikke nødvendigvis feilslått å legge til rette for «analoge» arenaer og møteplasser. 

På bakgrunn av disse betraktningene er det til slutt interessant å se nærmere på begrepet «kulturelt etterslep» og den teknologideterminismen (eller snarere teknologioptimismen) som kan sies å ligge til grunn for dette begrepet. I mange av de senere årenes kulturpolitiske debatter knyttet til digitaliseringen av kunst og kultur, synes det å ha etablert seg en forestilling om at den digitale teknologien i seg selv er et gode og at den i seg selv representerer et fremskritt. Når Gran snakker om et «etterslep» i kulturen, reproduserer hun denne «sannheten» relativt ukritisk. Men er det ikke litt «utidsmessig» å snakke om at noen kulturelle former er «lengre fremme» enn andre? Den digitale teknologien representerer utvilsomt en fantastisk mulighet for kunsten og kulturen. Men det er vanskelig å argumentere for at den «digitale kulturen» (i den grad et slik begrep gir mening) er bedre eller representerer et høyere utviklingstrinn enn den «analoge». Det er vel for eksempel ikke i seg selv bedre å lese e-bøker enn papirbøker? Derfor kan det heller ikke være et kulturpolitisk mål at så mange som mulig skal lese digitalt. Målet bør vel snarere være at folk faktisk leser – uavhengig av hvilken plattform de leser på?