Digitaliseringens kulturhistorie

Jeg er nettopp ferdig med Charlie Geres bok Digital Culture fra 2008(førsteutgave 2002). Boken handler ikke først og fremst om samtidens digitale kultur, men kan beskrives som en digitaliseringens kulturhistorie. Gere studerer den digitale teknologien i et historisk perspektiv og beskriver de viktigste etappene i utviklingen fra 1800-tallets regnemaskiner, via mellomkrigstidens informasjonsteori og frem til våre dagers personlige datamaskiner. Fokuset i Geres undersøkelser ligger riktignok ikke på selve teknologien, men derimot på de politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forutsetningene for den digitale utviklingen – og på de kulturelle og samfunnsmessige konsekvensene. Den digitale teknologien har etter hvert blitt en integrert del av livene våre. Vi opplever den som noe gitt, for ikke å si som noe «naturgitt». Det er som Gere skriver: «Digital technology’s ubiquity and its increasing invisibility have the effect of making it appear almost natural.» Dermed er et lett å glemme at også den digitale teknologien har en historie, og at de kreftene som har bidratt til å forme denne historien, har satt spor etter seg både i utformingen av selve teknologien og i våre forestillinger om den. For å forstå dagens situasjon er det altså avgjørende å forstå digitaliseringens kulturhistorie, argumenterer Gere. Han beskriver selv boken som en slags «kulturarkeologi», hvor målet er å grave under overflaten av dagens digitale landskap, for på den måten å avdekke «the underlying structures that gave it its present shape».

Jeg har ofte stusset over den polariseringen som preger mange av diskusjonene som knytter seg til digitaliseringen av litteraturen. På den ene siden finner vi en slags avventende skepsis. På den andre siden finner vi en voldsom teknologioptimisme, og en forestilling om at den digitale teknologien så å si er et gode i seg selv. I et av de mest interessante kapitlene i Digital Culture, «The Digital Counter-Culture», behandler Charlie Gere nettopp denne problemstillingen. Her argumenterer han blant annet for at både sekstitallets kaliforniske motkultur og åttitallets nyliberalistiske tankestrømninger har bidratt til å forme dagens digitale teknologioptimisme og ikke minst forestillingen om internettet som et autonomt og selvregulerende system. Uavhengig av om denne analysen stemmer, mener jeg at det er viktig å ha med seg det kulturarkeologiske perspektivet inn i undersøkelsen av hvordan digitaliseringen preger litteraturen, og man må spørre: Hvilke krefter eller faktorer er det som bidrar til å forme litteraturens digitale former?