Om det kunstfaglige perspektivet i kulturpolitikkforskningen

I den siste tiden har jeg forsøkt å reflektere over hvordan «Litteratur i digitale omgivelser» kan tenkes innenfor kulturpolitikkforskningens rammer. I utgangspunktet er ikke litteraturpolitiske spørsmål noen sentral tematikk i forskningen min. Det er ikke min oppgave å beskrive litteraturens rammevilkår eller å vurdere effekten av de ulike litteraturpolitiske virkemidlene (det være seg innkjøpsordningen, momsfritaket for papirbøker, fastprisordningen eller de ulike forfatter- og prosjektstipendene som Kulturrådet forvalter). Mitt perspektiv ligger hele tiden på de tre sentrale instansene i den litterære kommunikasjonssituasjonen, nemlig forfatteren, teksten og leseren. Men ikke desto mindre – eller nettopp derfor – kan man betrakte «Litteratur i digitale omgivelser» som et bidrag til kulturpolitikkforskningen, i den forstand at prosjektet bidrar til å etablere et kunnskapsgrunnlag for litteraturpolitikken.

En stor del av den kulturpolitiske forskningen i Norge tar form av statistiske, økonomiske eller sosiologiske undersøkelser av kulturfeltet. Dette er viktige undersøkelser, men fokuset blir ofte rettet mot de omliggende strukturene, og dermed taper denne forskningen selve kunsten av syne. Motsatt kan det virke som om den kunstfaglige forskningen vegrer seg mot å diskutere kulturpolitiske spørsmål. Abstrakte politiske diskusjoner er en del av standardrepertoaret på akademiske seminarer, men når konkrete kulturpolitiske problemer kommer på bordet, trekker forskningen seg tilbake.

Det finnes imidlertid gode argumenter for et kunstfaglig eller estetisk perspektiv i den kulturpolitiske forskningen. Ikke minst blir dette tydelig i forbindelse med digitaliseringen av litteraturen. For å kunne vurdere den eksisterende litteraturpolitikken, og for å danne seg et bilde av hvordan de litteraturpolitiske virkemidlene bør utformes i fremtiden, er det nødvendig med inngående innsikt i samtidens litterære former. Det er nødvendig med innsikt i de kunstneriske produksjonsprosessene, i lesernes erfaringer, og ikke minst er det nødvendig med innsikt i hvordan den digitale utviklingen setter spor etter seg i litteraturen. Et estetisk perspektiv i kulturpolitikkforskningen er av stor betydning i en slik sammenheng. 

Digitaliseringen av litteraturen har vært en sentral tematikk i den litteraturpolitisk debatten i Norge i de senere årene. Det er ikke nødvendigvis digitaliseringen som har fremtvunget debatten om en mulig boklov, men den teknologiske utviklingen har bidratt til å komplisere situasjonen og har på den måten fungert som et premiss for diskusjonen. Men hvordan har digitaliseringen blitt forstått? I praksis har digitaliseringen blitt redusert til et spørsmål om nye distribusjonsformer for litteraturen, altså til et spørsmål om e-bokens fremvekst. Dermed har den litteraturpolitiske debatten oversett det mangfoldet av ulike prosesser som er involvert i digitaliseringen av litteraturen, og den har oversett de mer grunnleggende spørsmålene knyttet til hva som skjer med litteraturen når omgivelsene digitaliseres. De litteraturpolitiske debattene – men også den litteraturpolitiske forskningen – har altså manglet et estetisk perspektiv. Slik har den også manglet et fullgodt grunnlag for å diskutere litteraturpolitikkens fremtid. Like mye som en økonomisk analyse av forlagsbransjen, burde utformingen av litteraturpolitikken basere seg en estetisk analyse av de litterære formene.

Kulturpolitikken og kulturpolitikkforskningen blir for øvrig diskutert på konferansen "Kulturrikets tilstand" på Litteraturhuset i Oslo 30. oktober. 

(Det skal bemerkes –  siden jeg er ansatt i Kulturrådet – at disse betraktningene fullt og helt er mine egne, og at de på ingen måte representerer Kulturrådets politikk.)