I forbindelse med lanseringen av Apples nye operativsystem for telefoner og nettbrett, iOS 7, har det vært en del snakk om skeuomorfisme eller retroimitasjon. Se for eksempel denne artikkelen fra Wired. Begrepet brukes om en type design som imiterer tidligere produkter, uten at det er knyttet noen praktisk funksjoner til denne imitasjonen. Gjenkjennelsesfaktoren er imidlertid et viktig element. Et typisk eksempel, som også nevnes i artikkelen fra Wired, er papirkurven på datamaskinen: Det er ingen praktiske grunner til at denne er tegnet som en søppelbøtte, men likheten til den virkelige søppelbøtten gjør det lettere å forstå hvordan den digitale fungerer. Retroimitasjonen hjelper oss kort sagt til å bli vant med det nye produktet og til å akseptere de mer grunnleggende forandringene som har funnet sted.
Svært mange av brettbøkene som er laget i Norge så langt, baserer seg en eller annen form for på retroimitasjon. De er tegnet slik at de skal ligne papirbøker, og de er plassert i bokhyller som skal ligne bokhyller av tre. Slik, kan man kanskje hevde, blir overgangen til den digitale lesingen mindre utfordrende for dem som er vant til bøker på papir. Se for eksempel skjembildet fra Karsten og Petra-appen:
Trolig vil den digitalt publiserte litteraturen være preget av referanser til papirboken i lang tid fremover, ikke bare i den visuelle utformingen, men også i den litterære formen. Som Bolter og Grusin er inne på i sin bok Remediation. Understanding New media, vil nye medier alltid (og i større eller mindre grad) bære med seg elementer fra de mediene som allerede eksisterer.
Men tilbake til Apple: Noe av det interessante med iOS 7 er at designet i stor grad har beveget seg bort fra den retroimitasjonen som preget iOS 6. Designet henviser ikke på samme måte til noe utenfor seg selv. For eksempel kan man se hvordan de tredimensjonale og treimiterende bokhyllene i aviskiosken har forsvunnet. Brukerne har lært seg hvordan nettbrettet eller smarttelefonen fungerer. De har blitt vant til å lese digitalt og trenger ikke lenger den "analoge" referansen for å akseptere teknologien.
Har dette noe å si for litteraturen? Betyr det at også litteraturen er klar for å utforske nye former som ikke lenger referer til boken som medium? Betyr det at leserne er klare for en type litteratur som i større grad fristiller seg fra papirbokens konvensjoner?
Svært mange av brettbøkene som er laget i Norge så langt, baserer seg en eller annen form for på retroimitasjon. De er tegnet slik at de skal ligne papirbøker, og de er plassert i bokhyller som skal ligne bokhyller av tre. Slik, kan man kanskje hevde, blir overgangen til den digitale lesingen mindre utfordrende for dem som er vant til bøker på papir. Se for eksempel skjembildet fra Karsten og Petra-appen:
 |
| Karsten og Petra-appen, skjermbilde fra AppStore. |
Trolig vil den digitalt publiserte litteraturen være preget av referanser til papirboken i lang tid fremover, ikke bare i den visuelle utformingen, men også i den litterære formen. Som Bolter og Grusin er inne på i sin bok Remediation. Understanding New media, vil nye medier alltid (og i større eller mindre grad) bære med seg elementer fra de mediene som allerede eksisterer.
Men tilbake til Apple: Noe av det interessante med iOS 7 er at designet i stor grad har beveget seg bort fra den retroimitasjonen som preget iOS 6. Designet henviser ikke på samme måte til noe utenfor seg selv. For eksempel kan man se hvordan de tredimensjonale og treimiterende bokhyllene i aviskiosken har forsvunnet. Brukerne har lært seg hvordan nettbrettet eller smarttelefonen fungerer. De har blitt vant til å lese digitalt og trenger ikke lenger den "analoge" referansen for å akseptere teknologien.
Har dette noe å si for litteraturen? Betyr det at også litteraturen er klar for å utforske nye former som ikke lenger referer til boken som medium? Betyr det at leserne er klare for en type litteratur som i større grad fristiller seg fra papirbokens konvensjoner?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar