Om Mortensen, Calvino, møter med dyr, letthet, digitaliseringen og en fin bok

Det forrige innlegget mitt handlet om Audun Mortensens dikt «rss feedback» fra samlingen aaliyah (2011). Nå leser jeg hans nye bok, Dyr jeg har møtt. Det er en humoristisk, tankerik, fantasifull og vakker utgivelse – ikke minst på grunn av Mortensens velformulerte prosa, men også på grunn av det stilrene bokdesignet. Overraskende nok har Mortensen denne gangen skrevet en serie dyrefabler, eller som han selv formulerer det på bokens bakside: «En samling små historier: eksempler og moteksempler til belysning av nyere norsk tenkemåte». Mens forfatterens forrige bok, 27 519 tegn med mellomrom, langt på vei kunne leses som en type konseptuell litteratur, hvor ideene var like viktige som selve det estetiske uttrykket, har han i Dyr jeg har møtt valgt å gi ideene en relativt konkret, materiell form. Dette har gitt teksten noen særegne kvaliteter.

Mortensens dyrefabler berører en rekke emner. Mange av dem fokuserer riktignok på kunsten og litteraturens vesen. Ett eksempel er «Ravnen og realisme» (som for øvrig etterfølges av en tekst med den kostelige tittelen «Reka og romantikk»):

Den prosaiske skjønnlitteraturen har alltid stått for ravnen som en til det ytterste uskjønn, banal og ubetydelig sak, som et loppemarked for utslitte ideer på et flatt og støvete vegg-til-vegg-teppe av tomme ord og kjedsomhet, en sak som videre spiller mesteparten av sin energi på helt sekundære nivåer av realisme, og som i sine beste stunder knapt nok er i stand til å få sine ynkverdige helter og hovedpersoner til å sparke inn åpne dører med et brak, til å kravle opp i sine egne tomme senger eller til å ta usikre og robotaktige skritt ut i livet.

På lanseringen av Dyr jeg har møtt i forrige uke, fortalte Mortensen meg at han i arbeidet med boken har latt seg inspirere av den italienske forfatteren Italo Calvinos Amerikanske forelesninger (1985) og ikke minst hans begrep om letthet. Letthet i litteraturen, hevder Calvino, handler om å fjerne tyngde fra språket, det handler om hurtighet og mangfold i tanken, og det handler om å skape bilder eller fortellinger som bare indirekte tegner et bilde av tingenes verden. Sagt på en annen måte: Letthet er det omvendte av den estetikken som beskrives (og praktiseres) i «Reven og realismen». Calvinos mest talende eksempelbilde er sagnhelten Persevs som ved hjelp av et speil og et par bevingede sandaler, kapper hodet av den grufulle Medusa, hvis blikk har den tyndende egenskapen, at den gjør folk til stein. Den italienske forfatteren skriver: «For å kappe hodet av Medusa uten selv å bli forsteinet, støtter Persevs seg på det som er mer flyktig, vindene og skyene; og han retter sitt blikk mot det som kun kan vise ham hodet i et gjenskinn, et bilde fanget i et speil.» Ved å etterstrebe en direkte representasjon av den ytre verden, står språket alltid i fare for å rammes av Medusas forsteining, hevder Calvino. Derfor lettheten og det indirekte blikket.

Jeg vil påstå at Audun Mortensen lykkes i å skrive med letthet. Det indirekte blikket på «nyere norsk tenkemåte», presenterte gjennom beskrivelsen av et mangfold ulike dyr, hindrer enhver form for skråsikkerhet. Fablene er spørrende og tvetydige snarere enn påståelige og banale. Faktisk minner fortellerens blikk på verden om en annen bok av Calvino, nemlig Palomar, som kom på italiensk i 1983 og på norsk i 1986. I likhet med Dyr jeg har møtt, rommer flere av fortellingene i Palomar nærgående beskrivelser av forskjellige dyr. Alle rommer dessuten et tydelig filosofisk innhold. Kanskje man kunne låne Mortensens ord og kalle Calvinos bok en samling små historier, eksempler og moteksempler til belysning av nyere italiensk og europeisk tenkemåte? Se for eksempel Calvinos beskrivelse av giraffen i fortellingen «Giraffer som løper»: 

Giraffen ligner en mekanisme konstruert ved sammensetning av deler som kommer fra forskjellige typer maskiner, men som likevel fungerer utmerket. Palomar, som fortsetter å betrakte de løpende giraffene, legger merke til at den disharmoniske trampingen blir styrt av en komplisert harmoni, en indre symmetri som binder sammen den mest åpenbare mangel på anatomiske proporsjoner, en naturlig skjønnhet som utgår av disse uskjønne bevegelser. Det samlede elementet er gitt av flekkene på huden, formet i uregelmessige, men ensartede figurer, med skarpe og kantete omriss; disse harmonerer som en nøyaktig grafisk ekvivalent til dyrets oppstykkete bevegelser.

Audun Mortensen er en av de forfatterne i den norske samtidslitteraturen som i størst grad har tematisert digitaliseringen, og som har tatt i bruk ulike digitale teknologier i selve skriveprosessen. (Jeg har intervjuet og skrevet om ham i rapporten.)Derfor er det interessant at han nå har valgt å skrive dyrefabler, en sjanger med tradisjoner helt tilbake til antikken og en sjanger som dermed bryter med forventningen om den «digitale eksperimenteringen». I likhet med de andre utgivelsene til Mortensen, er dessuten Dyr jeg har møtt kun tilgjengelig som papirbok. Den holder altså fast ved litteraturens tradisjonelle medium. Det er gode (estetiske) grunner til dette: Langt på vei kan man hevde at selve boken, altså bokdesignet, papiret, det grafiske oppsettet, bidrar til å bygge opp under perspektivet og holdningen i teksten. Dyr jeg har møtt ville fått en annen betydning om man hadde lest den som e-bok.  

Hva betyr det at Mortensen på denne måten forholder seg til tradisjonen? Hva er egentlig forholdet mellom litteraturen og digitaliseringen? Kanskje det indirekte blikket som Calvino snakker om i forbindelse med lettheten, kan være et stikkord? I rapporten min argumenterer jeg for at samtidslitteraturen er mindre digital enn man kanskje skulle tro. Relativt få forfattere tematisere digitaliseringen av samfunnet og enda færre eksperimenterer med de digitale publikasjonsplattformene. Men kanskje litteraturens funksjon er å holde en viss avstand? Kanskje litteraturens funksjon er å være et alternativ eller et korrektiv til den digitale mediekulturen og det innholdet denne tilbyr oss? Kanskje det handler om å betrakte digitaliseringen gjennom et speil, snarere enn å mime den digitale kulturens former? Er det slik litteraturen skaper letthet, også i digitaliseringens tidsalder?