Å analysere e-bøker

En roman publisert som e-bok kan rent prinsipielt sies å være noe annet enn en roman publisert på papir. Selv om teksten er den samme vil mediet på ulike måter påvirke vår forståelse av romanen. Teksten får en annen status når den publiseres digitalt enn når den trykkes i en bok. For eksempel bidrar lenkemulighetene på nettbrettene og lesebrettene til å «åpne» teksten på en annen måte enn hva som er tilfelle i papirboken. Betyr dette at man må lese e-bøker på en annen måte enn papirbøker? Eller formulert på en litt annen måte: Hvordan skal analysen av digitale bøker forholde seg til og innreflektere den digitale medieringen? 

Forskningen på forholdet mellom e-boken og papirboken kan fremdeles sies å være i startfasen. Det er skrevet mye om den elektroniske litteraturen, men relativt få mediespesifikke e-bokanalyser. Tradisjonelt har den litteraturvitenskapelige forskningen forholdt seg til den litterære teksten uavhengig av mediet. Med sitt blikk for de betydningene som ligger nedfelt i boken som materielt objekt, kan derfor bibliografiens og den bokhistoriske forskningens metoder være et vel så godt utgangspunkt for denne typen analyser. I artikkelen «The Enkindling Reciter: E-books in the Bibliographical Imagination» (2012) foretar den kanadiske bokhistorikeren Alan Galey en bibliografisk sammenligning mellom de ulike analoge og digitale utgavene av den kanadiske forfatteren Johanna Skibsruds roman The Sentimentalists fra 2009. The Sentimentalists ble opprinnelig utgitt på det lille forlaget Gaspereau Press, som har spesialisert seg på bøker av høy kvalitet både når det gjelder innhold og selve den materielle utformingen. Høsten 2010 ble Skibsruds roman nominert til en av Canadas viktigste litterære priser. Dette førte til et dilemma for Gaspereau: Forlaget, som har sin egen presse, hadde rett og slett ikke kapasitet til å trykke nok bøker. E-boken fra Kobo var lenge den eneste tilgjengelige utgaven av romanen, og – ironisk nok – på enkelte viktige punkter var denne forskjellig fra «originalen».  

I «The Enkindling Reciter» forsøker Galey å skissere en bibliografisk metode for digitale bøker, eller en e-bibliografi som han også kaller det. Et viktig spørsmål i analysen av digitale tekster, er hvorvidt det er tilstrekkelig å forholde seg til tekstens «overflate», eller om man også må forstå de underliggende kodene. Galey argumenterer for det siste, og han spør: «how should textual scholars retrain their eyes to see meaning in the fine details not just of paper and letterpress typography, but of file formats and sourse code?» For å forstå hvordan og ikke minst hvorfor den digitale versjonen av The Sentimentalists skiller seg fra papirutgaven, foretar derfor Galey en analyse av EPUB-filen fra Kobo. Han kartlegger med andre ord de lagene av computerspråk som ligger til grunn for den teksten vi forholder oss til på skjermens overflate. I dette arbeidet møter han for øvrig på en interessant utfordring for den «digitale» forskeren: For å kunne analyseres EPUB-filen må han bryte kopisperren og havner slik i en juridisk gråsone.

I mye av den retorikken som knytter seg til e-boken og de nye digitale leseteknologiene, fokuseres det på den friksjonsfrie lesingen. Man forsøker å videreføre den i bunn og grunn romantiske ideene om en umiddelbar kommunikasjon mellom forfatter og leser. Galey skriver: «The rethoric of liberation that has long shaped discourse about electronic texts helps to enable the fantasy that books transmit texts in simple and straightforward ways, as emanations from the author’s mind to the readers’s.» I sin analyse av EPUB-utgaven av The Sentimentalists viser imidlertid den kanadiske forskeren hvordan digitale tekster i høyeste grad er medierte, og hvordan de i enda større grad enn papirlitteraturen kan sies å skjule de underliggende lagene. (For å avdekke disse lagene, er det nødvendig med ulike programvarer, som selv kan sies å påvirke forståelsen av teksten.) Heller ikke digitale mediene er med andre ord gjennomsiktige». Snarere tvert i mot. Det er som Galey formulerer det: «digital objects do not speak for themselves; someone always speaks for them». Det er viktig å forstå hvordan denne medieringen fungerer, og det er viktig å forstå de ulike språkene som ligger til grunn for den digitale representasjonen av teksten – ikke minst i litteraturvitenskapens og bibliografiens tekstkritiske lesninger. Alan Galeys artikkel er et interessant bidrag til denne forskningen. 

 

Alan Galey: «The Enkindling Reciter: E-books inthe Bibliographical Imagination», i Book History, Volume 12, 2012, ss. 210–247

Om det kunstfaglige perspektivet i kulturpolitikkforskningen

I den siste tiden har jeg forsøkt å reflektere over hvordan «Litteratur i digitale omgivelser» kan tenkes innenfor kulturpolitikkforskningens rammer. I utgangspunktet er ikke litteraturpolitiske spørsmål noen sentral tematikk i forskningen min. Det er ikke min oppgave å beskrive litteraturens rammevilkår eller å vurdere effekten av de ulike litteraturpolitiske virkemidlene (det være seg innkjøpsordningen, momsfritaket for papirbøker, fastprisordningen eller de ulike forfatter- og prosjektstipendene som Kulturrådet forvalter). Mitt perspektiv ligger hele tiden på de tre sentrale instansene i den litterære kommunikasjonssituasjonen, nemlig forfatteren, teksten og leseren. Men ikke desto mindre – eller nettopp derfor – kan man betrakte «Litteratur i digitale omgivelser» som et bidrag til kulturpolitikkforskningen, i den forstand at prosjektet bidrar til å etablere et kunnskapsgrunnlag for litteraturpolitikken.

En stor del av den kulturpolitiske forskningen i Norge tar form av statistiske, økonomiske eller sosiologiske undersøkelser av kulturfeltet. Dette er viktige undersøkelser, men fokuset blir ofte rettet mot de omliggende strukturene, og dermed taper denne forskningen selve kunsten av syne. Motsatt kan det virke som om den kunstfaglige forskningen vegrer seg mot å diskutere kulturpolitiske spørsmål. Abstrakte politiske diskusjoner er en del av standardrepertoaret på akademiske seminarer, men når konkrete kulturpolitiske problemer kommer på bordet, trekker forskningen seg tilbake.

Det finnes imidlertid gode argumenter for et kunstfaglig eller estetisk perspektiv i den kulturpolitiske forskningen. Ikke minst blir dette tydelig i forbindelse med digitaliseringen av litteraturen. For å kunne vurdere den eksisterende litteraturpolitikken, og for å danne seg et bilde av hvordan de litteraturpolitiske virkemidlene bør utformes i fremtiden, er det nødvendig med inngående innsikt i samtidens litterære former. Det er nødvendig med innsikt i de kunstneriske produksjonsprosessene, i lesernes erfaringer, og ikke minst er det nødvendig med innsikt i hvordan den digitale utviklingen setter spor etter seg i litteraturen. Et estetisk perspektiv i kulturpolitikkforskningen er av stor betydning i en slik sammenheng. 

Digitaliseringen av litteraturen har vært en sentral tematikk i den litteraturpolitisk debatten i Norge i de senere årene. Det er ikke nødvendigvis digitaliseringen som har fremtvunget debatten om en mulig boklov, men den teknologiske utviklingen har bidratt til å komplisere situasjonen og har på den måten fungert som et premiss for diskusjonen. Men hvordan har digitaliseringen blitt forstått? I praksis har digitaliseringen blitt redusert til et spørsmål om nye distribusjonsformer for litteraturen, altså til et spørsmål om e-bokens fremvekst. Dermed har den litteraturpolitiske debatten oversett det mangfoldet av ulike prosesser som er involvert i digitaliseringen av litteraturen, og den har oversett de mer grunnleggende spørsmålene knyttet til hva som skjer med litteraturen når omgivelsene digitaliseres. De litteraturpolitiske debattene – men også den litteraturpolitiske forskningen – har altså manglet et estetisk perspektiv. Slik har den også manglet et fullgodt grunnlag for å diskutere litteraturpolitikkens fremtid. Like mye som en økonomisk analyse av forlagsbransjen, burde utformingen av litteraturpolitikken basere seg en estetisk analyse av de litterære formene.

Kulturpolitikken og kulturpolitikkforskningen blir for øvrig diskutert på konferansen "Kulturrikets tilstand" på Litteraturhuset i Oslo 30. oktober. 

(Det skal bemerkes –  siden jeg er ansatt i Kulturrådet – at disse betraktningene fullt og helt er mine egne, og at de på ingen måte representerer Kulturrådets politikk.)

Digitaliseringens kulturhistorie

Jeg er nettopp ferdig med Charlie Geres bok Digital Culture fra 2008(førsteutgave 2002). Boken handler ikke først og fremst om samtidens digitale kultur, men kan beskrives som en digitaliseringens kulturhistorie. Gere studerer den digitale teknologien i et historisk perspektiv og beskriver de viktigste etappene i utviklingen fra 1800-tallets regnemaskiner, via mellomkrigstidens informasjonsteori og frem til våre dagers personlige datamaskiner. Fokuset i Geres undersøkelser ligger riktignok ikke på selve teknologien, men derimot på de politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forutsetningene for den digitale utviklingen – og på de kulturelle og samfunnsmessige konsekvensene. Den digitale teknologien har etter hvert blitt en integrert del av livene våre. Vi opplever den som noe gitt, for ikke å si som noe «naturgitt». Det er som Gere skriver: «Digital technology’s ubiquity and its increasing invisibility have the effect of making it appear almost natural.» Dermed er et lett å glemme at også den digitale teknologien har en historie, og at de kreftene som har bidratt til å forme denne historien, har satt spor etter seg både i utformingen av selve teknologien og i våre forestillinger om den. For å forstå dagens situasjon er det altså avgjørende å forstå digitaliseringens kulturhistorie, argumenterer Gere. Han beskriver selv boken som en slags «kulturarkeologi», hvor målet er å grave under overflaten av dagens digitale landskap, for på den måten å avdekke «the underlying structures that gave it its present shape».

Jeg har ofte stusset over den polariseringen som preger mange av diskusjonene som knytter seg til digitaliseringen av litteraturen. På den ene siden finner vi en slags avventende skepsis. På den andre siden finner vi en voldsom teknologioptimisme, og en forestilling om at den digitale teknologien så å si er et gode i seg selv. I et av de mest interessante kapitlene i Digital Culture, «The Digital Counter-Culture», behandler Charlie Gere nettopp denne problemstillingen. Her argumenterer han blant annet for at både sekstitallets kaliforniske motkultur og åttitallets nyliberalistiske tankestrømninger har bidratt til å forme dagens digitale teknologioptimisme og ikke minst forestillingen om internettet som et autonomt og selvregulerende system. Uavhengig av om denne analysen stemmer, mener jeg at det er viktig å ha med seg det kulturarkeologiske perspektivet inn i undersøkelsen av hvordan digitaliseringen preger litteraturen, og man må spørre: Hvilke krefter eller faktorer er det som bidrar til å forme litteraturens digitale former?