Brettboken og skyggeteateret

Intervjuer med ulike forfattere er en viktig del av forskningen min. Denne uken har jeg snakket med forfatteren og illustratøren Åshild Kanstad Johnsen, som har hatt stor suksess med sine bøker om den sympatiske trefiguren Kubbe. Våren 2013 ble Kubbe lager skyggeteater lansert. Dette er ingen tradisjonell bok, men derimot en bokapp – en av de første heldigitale brettbøkene (digital first) som er produsert i Norge. Boken er laget spesielt for iPaden som medium, og finnes derfor ikke på papir. Åshild Kanstad Johnsens erfaringer med Kubbe lager skyggeteater er interessante både for å forstå hvordan digitale bøker produseres, og for å forstå hvordan det digitale mediet påvirker den litterære formen.

Skjermbilde fra AppStore.

I arbeidet med boken forsøkte Johnsen – i alle fall til en viss grad – å fristille seg fra papirbokens konvensjoner. Den digitale boken trenger faktisk ikke å følge det samme skjemaet som papirboken, selv om det trolig vil ta lang tid før det utvikler seg et eget "digitalt formspråk" fullstendig basert på det digitale mediets premisser. For eksempel kan man fremdeles «bla» i Johnsens bok, selv om «boksidene» ofte er dynamiske. Den digitale teknologien gjør det mulig å "berike" boken med både animasjoner og ulike interaktive elementer. Men hvor skal man sette grensen? Dette er både et estetisk spørsmål i den digitale litteraturen og et spørsmål om ressurser. Det er dyrt å produsere fine bokapper (i tillegg til Johnsen selv, var to redaktører, to programmerere og en art director involvert i arbeidet med boken). I Kubbe lager skyggeteater er animasjonene nokså tilbakeholdne, og det finnes kun et lite antall interaktive elementer. Det er historien om Kubbe og ikke minst Johnsens illustrasjoner som bærer boken. Estetisk fungerer dette svært godt. Noe av det mest interessante som kom frem i samtalen med Johnsen, var at også handlingen (og ikke bare formen) i Kubbe lager skyggeteater er inspirert av nettbrettet som medium: I likhet med iPad-en baserer også skyggeteateret seg på bakbelysning. Slik kan man lese Åshild Kanstad Johnsens bok både som en formmessig og som en tematisk utforskning av brettboken som medium.