Digitale selvrepresentasjoner

Hvordan preges måten vi fremstiller og forstår oss selv på av de digitale medieteknologiene? Dette er det sentrale spørsmålet i Jill Walker Rettbergs nye – og svært leseverdige – bok Seeing Ourselves Throught Technology. How We Use Selfies, Blogs and Wearable Devices to See and Shape Ourselves. (En digital utgave av boken kan lastes ned her.) I hovedsak handler det om tre ulike former for selvrepresentasjon. For det første handler det om skrevne selvrepresentasjoner, slik de kommer til uttrykk i for eksempel blogger, på Twitter eller i statusoppdateringer på Facebook. (Jeg kan for øvrig også anbefale Rettbergs tidligere utgivelse Blogging.) For det andre handler det om visuelle selvrepresentasjoner, blant annet selfies på Instagram og andre bildedelingstjenester. Og for det tredje handler det om kvantifiserte selvrepresentasjoner, det vil si grafiske eller statistiske representasjoner av selvet, basert på alle de forskjellige målingene det er mulig å foreta, og all den informasjonen som det er mulig å samle ved hjelp av dagens smarttelefoner og andre «wearables» eller «ha-på-dingser» (hvor har jeg vært, hvem har jeg ringt til, hvem har jeg sendt melding til, hvilke bilder har jeg likt, hvilke nettsider har jeg besøkt, hvem jeg har møtt, hva jeg har spist, hvor mye har jeg trent, hva pulsen min var, så videre).

Det er undersøkelsen av de kvantifiserte selvrepresentasjonene som fascinerer meg aller mest i Rettbergs bok. En slik selvrepresentasjon kan for eksempel være de kartene vi deler fra RunKeeper eller lignende applikasjoner, og som viser hvor og hvor langt vi har løpt eller syklet. Det finnes riktignok en rekke forskjellige teknologier og applikasjoner innenfor denne kategorien: Rettberg diskuterer alt fra apper som måler vekt, ammefrekvens og søvnrytme hos babyer, til programvare som måler og kvantifiserer den seksuelle aktiviteten. Mange av disse appene krever at man selv loggfører ulike aktiviteter, men mye av informasjonen blir hentet inn automatisk og bearbeidet av den digitale teknologiens algoritmer. Dermed kan Rettberg hevde at dagens dagbøker skriver seg selv: «Today’s diary writes itself for you. Apps can turn your smartphone into an automated diary that will keep track of where you go, sort your photos for you and pull in your social media updates to generate detailed records of your life.» Les Rettbergs bok for flere detaljer og eksempler.

De kvantifiserte selvrepresentasjonene er slett ikke uproblematiske, noe også Rettberg diskuterer. Ett problem er at alle de digitale sporene vi hele tiden etterlater oss, er gull verdt – bokstavelig talt – for Google og andre selskaper som forsøker å gjøre internettreklamen mest mulig målrettet. Et annet problem er knyttet til spørsmålet om personvern, ikke minst i forbindelse med de ulike helseappene som er i ferd med å komme på markedet. Se for eksempel denne saken i Aftenposten for noen dager siden. Et tredje problem er knyttet til det Rettberg kaller dataism, og som hun også diskuterer i dette blogginnlegget. Dataism blir beskrevet som «the common assumption that people and behaviours can be adequately represented by quantitative means and ‘big data’». Det handler kort sagt om en nærmest ideologisk tro på at den digitale teknologiens ulike målesystemer kan gi oss objektive kunnskaper om verden og – ikke minst – om mennesket. Hvis man bare har et tilstrekkelig antall målepunkter, er tanken altså at det er mulig å foreta en sann og fullstendig kartlegging av mennesket. Men dermed glemmer man at både måleparametrene (hva man velger å måle) og den algortimiske «fortolkningen» av de innsamlede dataene er kulturelt betinget. De baserer seg på en forestilling om det «normale». Det er umulig å måle, og det er umulig å analysere de innsamlede dataene, uten samtidig å fortolke.

Rettbergs egen utprøving av apper og teknologier som på ulike måter «loggfører» livet, viser at de færreste gir oss noe annet enn overfladisk – eller i beste fall unødvendig – kunnskap om oss selv. (Sånn sett kunne man hevde teknologien fremdeles er mangelfull.) Enda viktigere er det riktignok at selvrepresentasjonene sjelden fremstår som adekvate eller representative: Det er ikke alt som kan måles kvalitativt, og derfor evner heller ikke teknologien å innfange det som virkelig gir mening til livene våre. Rettberg snakker om hvordan de kvalitative selvrepresentasjonene legger grunnlaget for en type digitale eller databaserte dobbeltgjengere. I utgangspunktet kan alle selvrepresentasjoner beskrives som en konstruksjon. Enhver selvrepresentasjon fremhever visse aspekter ved livet og tildekker andre. Situasjonen blir riktignok mer komplisert hvis vi forveksler disse representasjonene med våre virkelige selv, eller hvis vi begynner å etterligne våre digitale dobbeltgjengere, det vil si hvis vi tilpasser oss og former livene våre i tråd med de formatene som teknologien tilbyr. Det er som Rettberg skriver: «If we are adjusting the way we express ourselves so that is can be read by machines, are we really speaking primarily to the machines and not to each other?»

Hva så med litteraturen? Spiller kvantifiserte selvrepresentasjoner noen rolle i litteraturen? Seeing Ourselves Through Technology diskuterer ikke dette spesielt, men Rettbergs bok er likevel inspirerende i en slik kontekst. På den ene siden kan man se for seg litterære tekster som går inn i tematikken, og som analyserer hvordan vår egen selvforståelse blir preget av de kvantifiserte selvrepresentasjonene og – ikke minst – av troen på at det er mulig med objektive målinger av mennesket. Et eksempel på dette kan være Dave Eggers’ The Circle fra 2013 som jeg har skrevet om her, og som også Rettberg refererer til. Hovedpersonen Mae måles og vurderes kontinuerlig ved hjelp av ulike «wearables», og både arbeidsinnsatsen hennes, den sosiale aktiviteten, den fysiske helsen og humørsvingningene hennes kartlegges. Snart blir hun en av dem som forveksler sin digitale dobbeltgjenger med sitt eget selv. Hennes «private» personlighet tapes snart av syne.

På den andre siden kan man spørre om det er mulig å skrive litterære tekster basert på de digitale dingsenes ulike målinger og informasjonsinnhentinger. Kan man se for seg litterære tekster som låner virkemidler fra de kvantifiserte selvrepresentasjonene? Jeg har tidligere vært innom digital humaniora og den litteraturvitenskapelige metoden som kalles «distant reading». Dette dreier seg om en kvantitativ form for lesing, hvor man tar i bruk digital teknologier for å analysere et stort antall tekster. Kunne man snu dette på hodet og tenke seg en form for «distant writing»? Jeg har ikke noe godt svar på dette spørsmålet. Men jeg kan tenke meg noen mulige eksempler. Ett eksempel kan være den amerikanske forfatteren Megan Boyle, som er tilknyttet den såkalte alt lit-bevegelsen, og som i en periode fra mars til september 2013 liveblogget sitt eget liv. (Bloggen er nå fjernet fra nettet og en redigert utgave skal visstnok komme som bok i 2015.)

Et annet eksempel kan være den amerikanske poeten Kenneth Goldsmiths begrep om «uncreative writing». I dagens informasjonsspekkede samfunn er det ikke lenger behov for å skape ny tekst, argumenterer Goldsmith. Vi har allerede alt for mye tekst å forholde oss til. Den «ikke-kreative» forfatterens viktigste egenskap er derfor å kunne redigere tekst, det vil si klippe, lime, resirkulere, plagiere, sitere: «faced with an unprecedented amount of available text, the problem is not needing to write more of it; instead, we must learn to negotiate the vast quantity that exists. How I make my way through this thicket of information – how I manage it, how I parse it, how I organize and distribute it – is what distinguishes my writing from yours».

Et tredje eksempel kan være Audun Mortensen og noen av diktene i debutsamlingen Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. For eksempel «disse vil jeg gjerne treffe», som ganske enkelt består av en rekke IP-adresser, eller i det minste tallrekker strukturert som IP-adresser (det er ikke mulig å identifisere alle, men den første er knyttet til Universitetet i Oslo). Eller diktet «ufullstendig liste over ting jeg sa/googlet forrige uke, muligens ‘freudiansk’». Diktet tar form som en (fiktiv) logg over forfatterens nettsøk, altså nettopp den typen informasjonen som kvantifiserte selvrepresentasjoner drar nytte av. Hos Mortensen dreier det seg riktignok om en serie blødmeaktige og (som regel) litteraturrelaterte ordspill. De åtte første linjene i diktet kan få lov til å avslutte dette innlegget: 

‘må løpe meg’ 

‘jonathan safran franzen’

‘trudemand og gude’

‘oddvar børretzen’ 

‘hunter s. burroughs’ 

‘jeg er født i 1885’ 

‘jeg har fått jobb’ 

‘hei, mitt navn er reidun mortensen’

Litteratur:
Goldsmith, Kenneth: Uncreative Writing. Managing Language in the Digital Age, Columbia University Press, New York 2011
Mortensen, Audun: Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, Flamme Forlag, Oslo 2010
Rettberg, Jill Walker: Seeing Ourselves Through technology. How We Use Selfies, Blogs and Wearable Devices to See and Shape Ourselves, Palgrave Macmillan, New York 2014