Brettbøkenes retroimitasjon

I forbindelse med lanseringen av Apples nye operativsystem for telefoner og nettbrett, iOS 7, har det vært en del snakk om skeuomorfisme eller retroimitasjon. Se for eksempel denne artikkelen fra Wired. Begrepet brukes om en type design som imiterer tidligere produkter, uten at det er knyttet noen praktisk funksjoner til denne imitasjonen. Gjenkjennelsesfaktoren er imidlertid et viktig element. Et typisk eksempel, som også nevnes i artikkelen fra Wired, er papirkurven på datamaskinen: Det er ingen praktiske grunner til at denne er tegnet som en søppelbøtte, men likheten til den virkelige søppelbøtten gjør det lettere å forstå hvordan den digitale fungerer. Retroimitasjonen hjelper oss kort sagt til å bli vant med det nye produktet og til å akseptere de mer grunnleggende forandringene som har funnet sted. 

Svært mange av brettbøkene som er laget i Norge så langt, baserer seg en eller annen form for på retroimitasjon. De er tegnet slik at de skal ligne papirbøker, og de er plassert i bokhyller som skal ligne bokhyller av tre. Slik, kan man kanskje hevde, blir overgangen til den digitale lesingen mindre utfordrende for dem som er vant til bøker på papir. Se for eksempel skjembildet fra Karsten og Petra-appen: 

Karsten og Petra-appen, skjermbilde fra AppStore. 

Trolig vil den digitalt publiserte litteraturen være preget av referanser til papirboken i lang tid fremover, ikke bare i den visuelle utformingen, men også i den litterære formen. Som Bolter og Grusin er inne på i sin bok Remediation. Understanding New media, vil nye medier alltid (og i større eller mindre grad) bære med seg elementer fra de mediene som allerede eksisterer. 

Men tilbake til Apple: Noe av det interessante med iOS 7 er at designet i stor grad har beveget seg bort fra den retroimitasjonen som preget iOS 6. Designet henviser ikke på samme måte til noe utenfor seg selv. For eksempel kan man se hvordan de tredimensjonale og treimiterende bokhyllene i aviskiosken har forsvunnet. Brukerne har lært seg hvordan nettbrettet eller smarttelefonen fungerer. De har blitt vant til å lese digitalt og trenger ikke lenger den "analoge" referansen for å akseptere teknologien. 

Har dette noe å si for litteraturen? Betyr det at også litteraturen er klar for å utforske nye former som ikke lenger referer til boken som medium? Betyr det at leserne er klare for en type litteratur som i større grad fristiller seg fra papirbokens konvensjoner? 

Brettboken og skyggeteateret

Intervjuer med ulike forfattere er en viktig del av forskningen min. Denne uken har jeg snakket med forfatteren og illustratøren Åshild Kanstad Johnsen, som har hatt stor suksess med sine bøker om den sympatiske trefiguren Kubbe. Våren 2013 ble Kubbe lager skyggeteater lansert. Dette er ingen tradisjonell bok, men derimot en bokapp – en av de første heldigitale brettbøkene (digital first) som er produsert i Norge. Boken er laget spesielt for iPaden som medium, og finnes derfor ikke på papir. Åshild Kanstad Johnsens erfaringer med Kubbe lager skyggeteater er interessante både for å forstå hvordan digitale bøker produseres, og for å forstå hvordan det digitale mediet påvirker den litterære formen.

Skjermbilde fra AppStore.

I arbeidet med boken forsøkte Johnsen – i alle fall til en viss grad – å fristille seg fra papirbokens konvensjoner. Den digitale boken trenger faktisk ikke å følge det samme skjemaet som papirboken, selv om det trolig vil ta lang tid før det utvikler seg et eget "digitalt formspråk" fullstendig basert på det digitale mediets premisser. For eksempel kan man fremdeles «bla» i Johnsens bok, selv om «boksidene» ofte er dynamiske. Den digitale teknologien gjør det mulig å "berike" boken med både animasjoner og ulike interaktive elementer. Men hvor skal man sette grensen? Dette er både et estetisk spørsmål i den digitale litteraturen og et spørsmål om ressurser. Det er dyrt å produsere fine bokapper (i tillegg til Johnsen selv, var to redaktører, to programmerere og en art director involvert i arbeidet med boken). I Kubbe lager skyggeteater er animasjonene nokså tilbakeholdne, og det finnes kun et lite antall interaktive elementer. Det er historien om Kubbe og ikke minst Johnsens illustrasjoner som bærer boken. Estetisk fungerer dette svært godt. Noe av det mest interessante som kom frem i samtalen med Johnsen, var at også handlingen (og ikke bare formen) i Kubbe lager skyggeteater er inspirert av nettbrettet som medium: I likhet med iPad-en baserer også skyggeteateret seg på bakbelysning. Slik kan man lese Åshild Kanstad Johnsens bok både som en formmessig og som en tematisk utforskning av brettboken som medium.

Er den digitale boken fremdeles en bok?

Når man forsker på litteraturen i digitale omgivelser, kan det ofte være vanskelig å vite hvilke begreper man skal bruke for å beskrive de ulike typene digitale utgivelser. Er en bok fremdeles en bok når den publiseres digitalt? "Boken" er en nyttig term. Har vi egentlig noe alternativ? Samtidig kan det virke underlig å kalle en digital tekst for en bok. Et nettbrett er alt annet enn det vi vanligvis tenker på som en bok, nemlig en bunke papirark bundet sammen med to permer. Men hva er egentlig en bok? Eller sagt på en annen måte: Hva betyr egentlig ordet bok? I følge Falk og Torps Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog kommer "bok" fra treslaget "bøk", og det betegnet opprinnelig en tavle av bøketre som man brukte til å risse inn runer på, kort sagt en skrivetavle. Dagens "bok" har altså selv lånt betegnelsen fra et annet medium. Også nettbretten kan beskrives som en slags skrivetavler – en slags bøker. Kanskje "digitale bøker" allikevel er en betegnelse som kan passe til dagens digitale publikasjoner?