Breddelitteraturen, eller: Kan Wattpad forandre litteraturen og det litterære landskapet?

Det har vært en interessant høst for diskusjoner om forholdet mellom litteraturen og de sosiale mediene. Vi har fått Frode Gryttens Vente på fuglen, som bygger på det store antallet mikronoveller forfatteren publiserte på Twitter i perioden mellom desember 2011 og juni 2013. Vi har fått Pål Norheims Brageprisnominerte Oppdateringer, som rommer et utvalg av de beste Facebook-oppdateringene hans fra april 2012 til april 2014. Og i forrige uke kom den tidligere bloggeren Linnéa Myhre med sin andre skjønnlitterære utgivelse, nemlig brevromanen Kjære.

Bilde fra forlaget

Det er særlig to spørsmål som interesserer meg i diskusjoner om forholdet mellom litteratur og sosiale medier. For det første: Hvordan tematiseres bruken av sosiale medier i norsk samtidslitteratur? Marit Eikemos roman Samtale ventar fra 2011 og Isabell El-Melhaouis diktsamling Kan jeg finnes i andre formater fra 2014 er interessante eksempler i den sammenhengen. Og for det andre: Hvordan fungerer sosiale medier som plattform for publisering av litterære tekster? Eller sagt på en annen måte: Hvordan setter de sosiale medienes formater spor etter seg i litteraturens uttrykksformer? Her er både Grytten, Norheim og Myhre interessante.

Det er kanskje først og fremst Twitter, Facebook og ulike kategorier blogger man tenker på som de mest aktuelle sosiale mediene i forbindelse med litteraturen. De siste par ukene er det imidlertid et annet sosialt medium som har fascinert meg mest, nemlig det litterære nettsamfunnet Wattpad. Spørsmålet er: Vil denne typen nettsamfunn etter hvert kunne få enda større betydning for litteraturen enn Twitter og Facebook? Wattpad hevder å være «the world’s largest community of readers and writers», og beskriver seg selv som «a place to discover and share stories: a social platform that connects people through words.» Det dreier seg altså om en digital tjeneste eller plattform hvor man kan publisere egne tekster, og hvor man kan lese og kommentere det andre har skrevet. Høsten 2014 oppgir Wattpad at de har rundt 35 millioner registrerte brukere. Mer enn 75 millioner tekster – av varierende lengde og på 50 ulike språk – har blitt lastet opp. I løpet av det siste året har også norske forfattere og lesere kommet på banen, og så vidt jeg kan forstå finnes det i skrivende stund mellom 1000 og 1500 norskspråkelige tekster i arkivene til Wattpad (og det kommer nye tekster daglig). Med enkelte unntak, blant dem den kanadiske forfatteren Margareth Atwood, er alle forfatterne «amatører». En rekke av disse forfatterne har imidlertid fått svært mange lesere – vi snakker om millioner. Blant disse finner vi Anna Todd. Todd har skrevet romanserien After som i disse dager lanseres på papir av Simon & Schusters-imprintet Gallery Books. Se for eksempel intervjuet med henne i Cosmopolitan og to artikler fra New York Times her og her. 

Litterære nettsamfunn er ikke noe nytt. I Norge har vi blant annet hatt Dagbladets «Diktkammer» helt siden 2001. Så langt har det blitt publisert over 350 000 lyriske tekster på Diktkammerets nettsider! Internasjonalt har fanlitteratur eller «fanfiction» på nett lenge vært et viktig populærkulturelt fenomen. Som kjent, ble Fifty Shades of Grey opprinnelig skrevet og publisert som et stykke fanfiction basert på Stephenie Meyers Twilight-romaner, og det kan argumenteres for at E. L. James’ erotiske trilogi bidro til å løfte både fanlitteraturen, egenpubliseringen og de litterære nettsamfunnene opp fra undergrunnen. Et av de største nettstedene for fanfiction har for øvrig vært Fanfiction.Net, som blant annet kan friste med rundt 700 000 fortellinger skrevet med utgangspunkt i Harry Potter-universet.

Bilde fra www.wattpad.com/press

Noe av det som skiller Wattpad fra både Diktkammeret og Fanfiction.net, er det brukervennlige grensesnittet, lesbarheten og tilgjengeligheten på ulike plattformer. (Wattpad var i utgangspunktet tenkt som en programvare for lesing av elektroniske tekster, og dette forklarer hvorfor lesingen står i fokus.) Diktkammeret, for eksempel, er kun tilrettelagt for nettsiden (og det er tilsynelatende lenge siden nettsiden ble renovert). Wattpad, derimot, finnes på alle mulige plattformer. En stor del av aktiviteten foregår i realiteten på mobile enheter, og i 2013 ble over halvparten av de publiserte tekstene skrevet på smarttelefoner, og ikke ved hjelp av ordinære tekstbehandlingsprogrammer. Blant disse var Anna Todds After, som i bokform fyller rundt 2000 sider. Men så blir det også interessant å spørre: Hvordan påvirker skriveteknologiene formen? Hva skjer med romanen når den skrives på en telefon?  

Hva er det som karakteriserer «Wattpad-litteraturen»? Både formelle, tematiske og sosiologiske aspekter utpeker seg. En stor del av fortellingene – for det dreier seg hovedsakelig om narrativ litteratur – er skrevet av jenter i tenårene. Fanlitteraturen (eller enda bedre den romantiske fanlitteraturen) er den viktigste kategorien, og et stort antall av fortellingene tar utgangspunkt i boybandet One Direction. Vampyrfortellinger kommer som en god nummer to. Og naturligvis finnes det også en rekke fortellinger som kombinerer disse to strømningene, for eksempel Vampire Crush av RockieMePie. Selv om Wattpad-litteraturens dominerende topoi for lengst har henfalt til klisjeenes verden, er fantasien og oppfinnsomheten fremdeles stor.

Som navnet «RockieMePie» antyder, er det mange forfattere på Wattpad og i tilsvarende nettsamfunn som skriver under mer eller mindre identifiserbare «nicks». Bruken av pseudonym fører til at terskelen for å publisere blir lavere. Samtidig er det interessant å spørre hvorvidt denne «anonymiseringen» på sikt vil kunne påvirke forfatterrollen og våre forestillinger om forfatteren som «opphavsmann». Det er selve fortellingen, ikke forfatteren, som er viktig på Wattpad. I et intervju med Moss Avis kommer det for øvrig frem at «RockieMePie» i realiteten er sekstenåringen Kari-Ann Stryhn fra Vestby. I likhet med mange andre, har Stryhn valgt å skrive på engelsk: «Jeg synes det er lettere å uttrykke meg på engelsk og så gir det jo et større publikum», forteller hun. Også for de som skriver på norsk, er engelske titler svært utbredt. Er dette representativt for en bredere tendens i samtiden? Og hvilken konsekvenser vil dette kunne ha for norsk som litterært språk i fremtiden?

Bilde fra www.wattpad.com/press

En stor del av fortellingene på Wattpad, publiseres som føljetonger. Programvaren kan nærmest sies å oppfordre til en slik publiseringsform, og dette har tre viktige konsekvenser. For det første deles fortellingene opp i relativt korte kapitler som det går fort å lese. Tekstene tilpasses med andre ord samtidens oppstykkede tilværelse og digitaliseringens mer distraherte lesere. I et intervju med New York Times sier Allen Lau, en av Wattpads grunnleggere: «Two thousand words is roughly 10 minutes of reading. That makes the story more digestible, something you can do when standing in line.» For det andre fører føljetongpubliseringen til at fokuset flyttes fra den ferdige fortellingen, altså det helhetlige litterære produktet, til selve prosessen. Slutten eller oppklaringen er ikke nødvendigvis det viktigste, men derimot det å være i teksten og – ikke minst – det å delta i den pågående samtalen som utfolder seg med utgangspunkt i fortellingen. Wattpad-litteraturen er nemlig en grunnleggende sosial sjanger, og dette er den tredje viktige konsekvensen av føljetongpubliseringen: Den bygger opp under fortellingenes sosiale aspekter.

Forfatterne skriver ofte i dialog med leserne: De ber om kommentarer, og de ber om forslag til videre handlingsforløp. I enkelte av tekstene jeg har lest, fletter forfatternes kommentarer til leserne seg nærmest inn i selve den narrative teksten. For eksempel: «Hei! Jeg vil si til dere lesere, unnskyld for at det er lenge siden jeg har oppdatert, jeg hadde planer om å gjøre det men jeg ble syk …» Samtidig finner vi forfattere som deler «nicks» eller brukernavn til andre sosiale medier, slik at grensene mellom de ulike mediene, men også mellom det litterære, det offentlige og det private, etter hvert viskes ut. One Direction-fanfiction det ene øyeblikket. Dagens outfit på Instagram eller YouTube fra pikerommet i det neste. Det kan virke underlig. Men kanskje er det ikke så forskjellige fra hvordan Karl Ove Knausgård bretter ut livet sitt, eller hvordan Tomas Espedal deler sine private rom med leserne i fotoboken Mitt privatliv?

Det ligger ingen redaksjonelle vurderinger til grunn for publiseringene på Wattpad og andre lignende nettsamfunn. Dette gjenspeiler seg i kvaliteten. Mye av det jeg har lest, har vært både intetsigende og klisjéfylt (og noen ganger bisart på grensen til det underholdende). Enkelte ganger kan man lure på om det man leser, faktisk skal forstås som litteratur, eller om det snarere dreier seg om ungpikedrømmer uttrykt med ord – som et slags supplement til Instagram og YouTube. Men: Selv om det kan være vanskelig å forstå fascinasjonen for One Direction, og selv om kvaliteten på rettskrivingen kan være svært varierende, lar jeg meg fascinere over at fandyrkingen faktisk kommer til uttrykk i fortellinger. Det skrives og publiseres i store mengder. Ingenting er bedre enn det! Det er ingen grunn til ikke å tro at det finnes talentfulle forfatterspirer blandt de som skriver på Wattpad. (Hvis man skal klage på noe, må det være at ingen norske aktører har kommet på banen og laget en tilsvarende arena tilpasset norske forhold. Vi har infrastruktur for korps og fotball. Hvorfor ikke for skriving?)

Kanskje man kan forstå fortellingene på Wattpad (men også de lyriske tekstene i Diktkammeret) som en slags «breddelitteratur» – altså som en parallell til breddeidretten? Og på samme måte som breddelitteraturen legger et grunnlag for toppidretten, kan breddelitteraturen sies å legge et grunnlag for fremtidens «eliteforfattere» – om nå dette er forfattere av bestselgende underholdningslitteratur, eller potensielle kritikerfavoritter. Så kan vi spørre: Når får vi den første Brageprisvinneren som debuterte med en One Direction-fortelling på Wattpad? Og enda viktigere: Hvordan kan Wattpad og andre tilsvarende nettsamfunn (nettfenomener) komme til å påvirke litteraturen? Hvilken type litteratur kommer femtenåringene som i dag drømmer om vampyrer på Wattpad, til å skrive det året de fyller tjuefem?

Digitale selvrepresentasjoner

Hvordan preges måten vi fremstiller og forstår oss selv på av de digitale medieteknologiene? Dette er det sentrale spørsmålet i Jill Walker Rettbergs nye – og svært leseverdige – bok Seeing Ourselves Throught Technology. How We Use Selfies, Blogs and Wearable Devices to See and Shape Ourselves. (En digital utgave av boken kan lastes ned her.) I hovedsak handler det om tre ulike former for selvrepresentasjon. For det første handler det om skrevne selvrepresentasjoner, slik de kommer til uttrykk i for eksempel blogger, på Twitter eller i statusoppdateringer på Facebook. (Jeg kan for øvrig også anbefale Rettbergs tidligere utgivelse Blogging.) For det andre handler det om visuelle selvrepresentasjoner, blant annet selfies på Instagram og andre bildedelingstjenester. Og for det tredje handler det om kvantifiserte selvrepresentasjoner, det vil si grafiske eller statistiske representasjoner av selvet, basert på alle de forskjellige målingene det er mulig å foreta, og all den informasjonen som det er mulig å samle ved hjelp av dagens smarttelefoner og andre «wearables» eller «ha-på-dingser» (hvor har jeg vært, hvem har jeg ringt til, hvem har jeg sendt melding til, hvilke bilder har jeg likt, hvilke nettsider har jeg besøkt, hvem jeg har møtt, hva jeg har spist, hvor mye har jeg trent, hva pulsen min var, så videre).

Det er undersøkelsen av de kvantifiserte selvrepresentasjonene som fascinerer meg aller mest i Rettbergs bok. En slik selvrepresentasjon kan for eksempel være de kartene vi deler fra RunKeeper eller lignende applikasjoner, og som viser hvor og hvor langt vi har løpt eller syklet. Det finnes riktignok en rekke forskjellige teknologier og applikasjoner innenfor denne kategorien: Rettberg diskuterer alt fra apper som måler vekt, ammefrekvens og søvnrytme hos babyer, til programvare som måler og kvantifiserer den seksuelle aktiviteten. Mange av disse appene krever at man selv loggfører ulike aktiviteter, men mye av informasjonen blir hentet inn automatisk og bearbeidet av den digitale teknologiens algoritmer. Dermed kan Rettberg hevde at dagens dagbøker skriver seg selv: «Today’s diary writes itself for you. Apps can turn your smartphone into an automated diary that will keep track of where you go, sort your photos for you and pull in your social media updates to generate detailed records of your life.» Les Rettbergs bok for flere detaljer og eksempler.

De kvantifiserte selvrepresentasjonene er slett ikke uproblematiske, noe også Rettberg diskuterer. Ett problem er at alle de digitale sporene vi hele tiden etterlater oss, er gull verdt – bokstavelig talt – for Google og andre selskaper som forsøker å gjøre internettreklamen mest mulig målrettet. Et annet problem er knyttet til spørsmålet om personvern, ikke minst i forbindelse med de ulike helseappene som er i ferd med å komme på markedet. Se for eksempel denne saken i Aftenposten for noen dager siden. Et tredje problem er knyttet til det Rettberg kaller dataism, og som hun også diskuterer i dette blogginnlegget. Dataism blir beskrevet som «the common assumption that people and behaviours can be adequately represented by quantitative means and ‘big data’». Det handler kort sagt om en nærmest ideologisk tro på at den digitale teknologiens ulike målesystemer kan gi oss objektive kunnskaper om verden og – ikke minst – om mennesket. Hvis man bare har et tilstrekkelig antall målepunkter, er tanken altså at det er mulig å foreta en sann og fullstendig kartlegging av mennesket. Men dermed glemmer man at både måleparametrene (hva man velger å måle) og den algortimiske «fortolkningen» av de innsamlede dataene er kulturelt betinget. De baserer seg på en forestilling om det «normale». Det er umulig å måle, og det er umulig å analysere de innsamlede dataene, uten samtidig å fortolke.

Rettbergs egen utprøving av apper og teknologier som på ulike måter «loggfører» livet, viser at de færreste gir oss noe annet enn overfladisk – eller i beste fall unødvendig – kunnskap om oss selv. (Sånn sett kunne man hevde teknologien fremdeles er mangelfull.) Enda viktigere er det riktignok at selvrepresentasjonene sjelden fremstår som adekvate eller representative: Det er ikke alt som kan måles kvalitativt, og derfor evner heller ikke teknologien å innfange det som virkelig gir mening til livene våre. Rettberg snakker om hvordan de kvalitative selvrepresentasjonene legger grunnlaget for en type digitale eller databaserte dobbeltgjengere. I utgangspunktet kan alle selvrepresentasjoner beskrives som en konstruksjon. Enhver selvrepresentasjon fremhever visse aspekter ved livet og tildekker andre. Situasjonen blir riktignok mer komplisert hvis vi forveksler disse representasjonene med våre virkelige selv, eller hvis vi begynner å etterligne våre digitale dobbeltgjengere, det vil si hvis vi tilpasser oss og former livene våre i tråd med de formatene som teknologien tilbyr. Det er som Rettberg skriver: «If we are adjusting the way we express ourselves so that is can be read by machines, are we really speaking primarily to the machines and not to each other?»

Hva så med litteraturen? Spiller kvantifiserte selvrepresentasjoner noen rolle i litteraturen? Seeing Ourselves Through Technology diskuterer ikke dette spesielt, men Rettbergs bok er likevel inspirerende i en slik kontekst. På den ene siden kan man se for seg litterære tekster som går inn i tematikken, og som analyserer hvordan vår egen selvforståelse blir preget av de kvantifiserte selvrepresentasjonene og – ikke minst – av troen på at det er mulig med objektive målinger av mennesket. Et eksempel på dette kan være Dave Eggers’ The Circle fra 2013 som jeg har skrevet om her, og som også Rettberg refererer til. Hovedpersonen Mae måles og vurderes kontinuerlig ved hjelp av ulike «wearables», og både arbeidsinnsatsen hennes, den sosiale aktiviteten, den fysiske helsen og humørsvingningene hennes kartlegges. Snart blir hun en av dem som forveksler sin digitale dobbeltgjenger med sitt eget selv. Hennes «private» personlighet tapes snart av syne.

På den andre siden kan man spørre om det er mulig å skrive litterære tekster basert på de digitale dingsenes ulike målinger og informasjonsinnhentinger. Kan man se for seg litterære tekster som låner virkemidler fra de kvantifiserte selvrepresentasjonene? Jeg har tidligere vært innom digital humaniora og den litteraturvitenskapelige metoden som kalles «distant reading». Dette dreier seg om en kvantitativ form for lesing, hvor man tar i bruk digital teknologier for å analysere et stort antall tekster. Kunne man snu dette på hodet og tenke seg en form for «distant writing»? Jeg har ikke noe godt svar på dette spørsmålet. Men jeg kan tenke meg noen mulige eksempler. Ett eksempel kan være den amerikanske forfatteren Megan Boyle, som er tilknyttet den såkalte alt lit-bevegelsen, og som i en periode fra mars til september 2013 liveblogget sitt eget liv. (Bloggen er nå fjernet fra nettet og en redigert utgave skal visstnok komme som bok i 2015.)

Et annet eksempel kan være den amerikanske poeten Kenneth Goldsmiths begrep om «uncreative writing». I dagens informasjonsspekkede samfunn er det ikke lenger behov for å skape ny tekst, argumenterer Goldsmith. Vi har allerede alt for mye tekst å forholde oss til. Den «ikke-kreative» forfatterens viktigste egenskap er derfor å kunne redigere tekst, det vil si klippe, lime, resirkulere, plagiere, sitere: «faced with an unprecedented amount of available text, the problem is not needing to write more of it; instead, we must learn to negotiate the vast quantity that exists. How I make my way through this thicket of information – how I manage it, how I parse it, how I organize and distribute it – is what distinguishes my writing from yours».

Et tredje eksempel kan være Audun Mortensen og noen av diktene i debutsamlingen Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. For eksempel «disse vil jeg gjerne treffe», som ganske enkelt består av en rekke IP-adresser, eller i det minste tallrekker strukturert som IP-adresser (det er ikke mulig å identifisere alle, men den første er knyttet til Universitetet i Oslo). Eller diktet «ufullstendig liste over ting jeg sa/googlet forrige uke, muligens ‘freudiansk’». Diktet tar form som en (fiktiv) logg over forfatterens nettsøk, altså nettopp den typen informasjonen som kvantifiserte selvrepresentasjoner drar nytte av. Hos Mortensen dreier det seg riktignok om en serie blødmeaktige og (som regel) litteraturrelaterte ordspill. De åtte første linjene i diktet kan få lov til å avslutte dette innlegget: 

‘må løpe meg’ 

‘jonathan safran franzen’

‘trudemand og gude’

‘oddvar børretzen’ 

‘hunter s. burroughs’ 

‘jeg er født i 1885’ 

‘jeg har fått jobb’ 

‘hei, mitt navn er reidun mortensen’

Litteratur:
Goldsmith, Kenneth: Uncreative Writing. Managing Language in the Digital Age, Columbia University Press, New York 2011
Mortensen, Audun: Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, Flamme Forlag, Oslo 2010
Rettberg, Jill Walker: Seeing Ourselves Through technology. How We Use Selfies, Blogs and Wearable Devices to See and Shape Ourselves, Palgrave Macmillan, New York 2014