Bokhylla, "digital humanities" og tematiseringen av digitaliseringen i samtidslitteraturen

De siste ukene har "Bokhylla", Nasjonalbibliotekets store digitaliseringsprosjekt for bøker, fått mye (og velfortjent) internasjonal oppmerksomhet. Se for eksempel denne artikkelen fra The Atlantic. Nasjonalbiblioteket er i ferd med å digitalisere alt sitt materiale, og innen 2017 skal rundt 250.000 norske bøker publisert før år 20000, gjøres fritt tilgjengelig på nett (begrenset til norske IP-adresser). Allerede nå har man tilgang til rundt 150.000 titler. Også nyere litteratur blir naturlig nok digitalisert, men denne litteraturen får man bare tilgang til hvis man oppsøker Nasjonalbibliotekets digitale lesesal (grunnet de rettighetene som er knyttet til de nyeste bøkene). Det var her tilbragte jeg arbeidsdagen min i går. (Les for øvrig en interessant "anmeldelse" av Bokhylla her.) 

"Bokhylla" har lenge vært et nyttig redskap for meg i forskningen - både for å sjekke sitater, for å sjekke bruken av bestemte ord og for å finne litteratur som jeg ikke visste fantes. Den digitale lesesalen åpner i tillegg noen interessante muligheter for forskningen på den nyeste litteraturen (altså på de bøkene som ennå ikke ligger fritt tilgjengelig på nett). Spørsmålet for min del har vært: Hvordan og i hvilken grad tematiserer litteraturen digitaliseringen? Stemmer det, som Audun Mortensen bemerker i sin anmeldelse av Dave Eggers' The Circel, at påfallende "få romanforfattere nevner vår digitale infrastruktur med et ord"? (Se mitt forrige innlegg om Eggers' roman.)Utfordringen har kort sagt vært å danne seg oversikt over hva som rører seg i samtidslitteraturen. Det ideelle hadde vært å lese en stor del av de romanene og diktsamlingene som publiseres hvert år, men dessverre strekker ikke tiden til. Den digitale teknologien kan riktignok fungere som et godt hjelpemiddel. 

Gårsdagens undersøkelser handlet om å søke på forekomsten av ulike "digitale begreper" i samtidslitteraturen. I hvilken grad brukes ord som "digitalisering", "digital teknologi" "PC", "Mac", "nettet", "internett", "surfe", "Facebook" og "Twitter" i samtidslitteraturen? Det er fremdeles en god del begrensninger i søkemulighetene i Bokhylla, og søkene mine var ikke helt systematiske, så konklusjonene er omtrentlige. Men det generelle inntrykket er at den "digitale infrastrukturen" ikke er svært nærværende i den litteraturen som skrives i Norge i dag. Ordet "TV" forekommer oftere enn ordet "internett". "Facebook" har i hovedsak begynt å dukke opp de to siste årene, og først og fremst innenfor krimlitteraturen og ungdomslitteraturen (i mindre grad innenfor den "seriøse" voksenlitteraturen). Og i gårsdagens sporadiske undersøkelser fant jeg nesten like mange referanser til "Fleetwood Mac" som til Apples datamaskiner. 

Denne metoden, det å ta i bruk den digitale teknologien i den humanistiske forskningen, betegnes gjerne som "digital humanities". "Digital humanities" er et metodefelt som har fått stadig større oppmerksomhet det siste tiåret. Blant de mest kjente litteraturforskerne er den italienske Stanford-professoren Franco Moretti. Moretti har blant annet formulert begrepet "distant reading" i motsetning til nykritikkens "close reading", og argumenterer for at en type "avstandslesing" av et stort antall litterære verk kan gi oss noen helt nye innsikter om litteraturen, om litterære trender, om litterære sjangre. I denne sammenhengen er Bokhylla og nasjonalbibliotekets digitale lesesal et glimrende verktøy (selv om søkemulighetene fremdeles kan bli både bedre og mer avanserte). Ikke minst er det interessant at den gjør det mulig å forske på den helt nye litteraturen, og ikke bare på den eldre litteraturen (Morettis forskning fokuserer i stor grad på 1800-tallet). Og det skal sies: Avstandslesingen betyr ikke at man skal slutte å nærlese. Tvert i mot endte gårsdagens undersøkelser med en fin, liten bunke bøker som jeg skal ta med meg inn i juleferien. 

    

Når personvern blir tyveri. Notater fra lesingen av Dave Eggers’ The Circle (2013)

Hvordan – og i hvilken grad – tematiseres digitaliseringen i samtidslitteraturen? Dette er et viktig spørsmål i den pågående forskningen min. På et eller annet plan vil litteraturen alltid kunne sies å speile samtiden, og siden dagens forfattere uunngåelig skriver innenfor rammene av en digital kultur, må man også anta at de kulturelle endringene som digitaliseringen skaper, på ulike måter – direkte eller indirekte – setter spor etter seg i litteraturen. Det har for eksempel blitt hevdet at den formen for selvfremstilling som preger mye av dagens litteratur, altså den subjektforståelsen som beskrives, kan knyttes til bruken av sosiale medier og den digitale mediekulturen mer generelt. Likevel er det relativt få forfattere som bestreber seg på en mer konkret og inngående undersøkelse av digitaliseringen og den digitale teknologiens virkemåte. Det er som Audun Mortensen skriver i sin omtale av Dave Eggers’ nye roman The Circle i Klassekampen 23. november: «Påfallende få romanforfattere nevner vår digitale infrastruktur med et ord.»

Nettopp Dave Eggers’ roman er et tydelig og ikke minst klarttalende unntak. The Circle kom i begynnelsen av oktober og tar form som en dystopisk satire over informasjonssamfunnet, over de allestedsnærværende sosiale mediene og ikke minst over virksomheten til de store teknologigantene i Silicon Valley – med Google og Facebook i spissen. I likhet med forfatterkollegaen Jonathan Franzen, er Dave Eggers utvetydig skeptisk til den digitale utviklingen: Digitaliseringen og ikke minst bruken av ulike sosialer medier fører til mer overvåkning og til en «forkrøpling» av subjektet og de grunnleggende mellommenneskelige relasjonene, synes Eggers å mene. I sin omtale av The Circle i The New York Times oppsummerer Ellen Ullman tematikken på denne måten: «the tyranny of transparency, personhood defined as perpetual presence in social networks, our strange drive to display ourselves, the voracious information appetites of Google and Facebook, our lives under the constant surveillance of our government.»

The Circle har allerede skapt debatt. Flere har allerede kritisert Eggers for å være unyansert i sin beskrivelse av hvordan de digitale teknologiene fungerer og i sin beskrivelse av hvordan forbrukerne nærmest tankeløst underkaster seg eierselskapenes makt. Audun Mortensen kommenterer: «Forfatteren skriver hundretalls sider om sosiale medier uten å gjøre noen vesentlige forsøk på å begripe hvorfor teknologien er så forførende; menneskenes nokså komplekse fascinasjon og hengivenhet for disse tingene forblir ignorert og latterliggjort.» På sett og vis er dette en viktig innvending mot The Circle. Kan man skrive om teknologien uten egentlig å ha forstått den? Samtidig skal man huske at The Circle ikke uten videre kan leses som en «realistisk» roman, selv om det litterære universet Eggers beskriver, er svært gjenkjennelig. Som jeg allerede har vært inne på, er det satirens overdrivelser og dystopiens polariseringer Eggers forholder seg til. Det er disse han bruker for å kritisere og ironisere over de utviklingstendensene han ser i tilknytning til digitaliseringen. Kanskje det «ensidige» blikket til Eggers er nødvendig for å anskueliggjøre poenget? Kanskje det ikke er romanforfatternes oppgave å forstå teknologien som teknologi, men snarere å rette forstørrelsesglasset mot de underliggende tendensene i samtiden, slik at vi ser dem tydeligere. Kanskje romanforfatternes oppgave først og fremst er å stille de spørsmålene som samtiden må besvare?

Hvilke spørsmål stiller så Dave Eggers i The Circle? For eksempel: Hva skjer med all den informasjonen – alle de digitale fingeravtrykkene – som vi daglig produserer og legger igjen etter oss på nettet og i andre digitale systemer? Hva skjer når all denne informasjonen sette sammen og brukes til å tegne et bilde av hvem vi er? Hva skjer hvis denne «digitale profilen» forveksles med vår virkelige identitet? (Og kan den digitale og den analoge identiteten egentlig skilles?) Eller: Hva skjer med opplevelsen av verden når trangen (eller kravet) til å dele det vi opplever, blir viktigere enn selve opplevelsen? Hva skjer med de sanselige erfaringene når virkeligheten i stadig større grad allerede er mediert? Eller: Hva skjer med forholdet mellom mennesker når selvfremstillingen i de sosiale mediene overskygger de «virkelige» identitetene? Hva skjer med forholdet mellom mennesker når også det personlige møtet formes av de sosiale mediene? Eller: Hva skjer med vår forståelse av mennesket når det etablerer seg en forestillingen om at absolutt alt – inkludert de mest intime tankene og drømmene våre – kan måles og omgjøres til digital informasjon? Hva skjer når kompleksiteten i mennesket på denne måten reduseres til bits eller binære tallkombinasjoner? Kort sagt: Hva er de ytterste konsekvensene av Googles og Facebooks offisielle målsetninger om på den ene siden å «organisere all informasjon i verden og gjøre den universelt tilgjengelig og nyttig» (Google) og på den andre siden om å gi folk «the power to share and make the world more open and connected» (Facebook)? Dave Eggers tolker i «verste mening» den ideologien som ligger til grunn for de store internettselskapene, og kartlegger på denne måten det man kunne kalle teknologioptimismens skyggeside.

Handlingen i The Circle utspiller seg på et eller annet tidspunkt i relativt nær fremtid. Vi følger Mae Holland som, takket være studievenninnen Annie, nettopp fått jobb på hovedkontoret til teknologi- og internettgiganten «The Circle» i Silicon Valley i California. Mae starter som kundebehandler i «Customer Experience», men hennes ambisjoner om å være «best i klassen» og hennes (naive) vilje til å tilpasse seg den nye arbeidsplassens krav og forventninger, gjør at hun snart får rollen som selskapets ansikt utad: Hun blir en av de mest profilerte eksponenten for selskapets ideologi. The Circle er ingen dannelsesroman, snarere tvert i mot. Mae Holland vinner ingen ny innsikt i løpet av romanen. Tvert i mot blir hun styrket i troen på det samfunnsnyttige i virksomheten til The Circle, og hun nekter å høre på de kritiske røstene fra ex-kjæresten Mercer og den mystiske Kalder, som beveger seg rundt i lokalene til The Circle som et slags «spøkelse i maskinen». (Nettopp forholdet til Kalder er at av de drivende plotelementene i romanen: Hvem er han? Klarer han å begrense den enorme makten til The Circle? Klarer han å vinner Mae over til sin sak? Løsningen er overraskende. Jeg skal ikke avsløre den her.) Maes forståelse av situasjonen er med andre ord ikke sammenfallende med romanforfatterens (eller den «implisitte forfatterens») holdninger. Gjennom ironi, overdrivelse og satire, og ikke minst ved hjelp av stemmene til Mercer og Kalder, distanserer forfatteren seg fra Mae og fremviser det naive og «innsnevrede» i hennes posisjon.

Under ledelsen av «the Three Wise Men» Ty Gospodinov, Eamon Bailey og Tom Stenton har The Circle løpet av noen få år blitt det viktigste og mest innflytelsesrike teknologiselskapet i verden. (Det har slukt både Twitter, Facebook og Google). Hele virksomheten er bygd opp rundt nettjenesten TruYou, som kombinerer «everything online that had heretofore been separate and sloppy – users’ social media profiles, their payment systems, their various passwords, their email accounts, user names, preferences, every last tool and manifestation of their interests.» Alle brukere tilknyttet The Circle (og det blir stadig vanskeligere å stå utenfor) har altså fått én enkle konto for alt de foretar seg på nettet. Det er ikke lenger mulig å skjule identiteten sin, nettet er ikke lenger anonymt, for som Eggers skriver: «Your devices knew who you were, and your one identity – the TruYou, unbendable and unmaskable – was the person paying, signing up, responding, viewing and reviewing, seeing and being seen. You had to use your real name, and this was tied to your credit cards, your bank, and thus paying for anything was simple. One button for the rest of your life online.» Det sier seg selv at The Circle sitter på enorme mengder informasjon om et stort antall mennesker, og når all denne informasjonen kombineres, blir det mulig å konstruere svært detaljerte profiler av brukerne. (Så kan man spørre: Betyr dette i sin ytterste konsekvens at mennesket reduseres til summen av den informasjonen som ligger tilgjengelig på nettet?) Noen eksempler på noen av de programmene eller søketjenestene som The Circle etablerer: «LuvLuv» er et program gjør det mulig å kartlegge potensielle kjærester på forhånd, slik at man kan unngå pinlige situasjoner på den første daten. «PastPerfect» er et program som gjør det mulig å kartlegge både egen eller andres familiehistorier mange generasjoner tilbake i tid. «TruYouth» er et temmelig radikalt program som innebærer at alle barn blir merket med en chip i ankelbeinet. Slik blir det mulig både å vite hvor barna til enhver tid befinner seg (målet er å hindre kriminalitet mot barn) og å lagre et komplett sett av informasjon knyttet til barnas utdannelse og helse. Alle barn blir fullstendig målbare og rangerbare. De etiske utfordringene knyttet til prosjektet blir diskutert, men raskt avvist: En chip i ankelen, argumenteres det, er en lav pris å betale for den forventede nedgangen i kriminalitet og for den nyvunnete tryggheten foreldrene kan føle. Teknologioptimismen står sterkt på campusen til The Circle.  

Mange av prosjektene til The Circle kan virke temmelig ekstreme. Men noe av det som gjør at Eggers’ roman fungerer, er at teknologiene som beskrives, ikke er «science fiction». Tvert i mot finnes den allerede, om enn i en litt annen skala og på et litt annet utviklingsnivå. Eggers er selv inne på dette i et kort intervju med sitt eget forlag McSweeney: «A lot of times I’d think of something that a company like the Circle might dream up, something a little creepy, and then I’d read about the exact invention, or even something more extreme, the next day.» Like mye som å se for seg den videre teknologiske utviklingen, utforsker med andre ord Eggers de mulige – eller snarere de ekstreme – konsekvensene av den teknologien som allerede eksisterer.

Digitaliseringen og tilgjengeliggjøringen av all mulig informasjon har nærmest blitt en besettelse for The Circle. Målet er å kartlegge, innfange og synliggjøre alt som tidligere har vært skjult eller ukjent. Ett av prosjektene går ut på å telle antall sandkorn i Sahara. Et annet prosjekt går ut på å erstatte «the random jumble of our nighttime dreaming with organized thinking and real-life problem solving». Det mest ambisiøse og vidtrekkende prosjektet er likevel utviklingen av et høykvalitets minikamera (SeeChange) med batterilevetid på to år og nettforbindelse, slik at alt som fanges inn på kameraet, lydsporet inkludert, kan strømmes direkte. Målet er fullstendig transparens, fullstendig åpenhet. «ALL THAT HAPPENS MUST BE KNOWN» lyder et av mottoene til The Circle. I forbindelse med lanseringen av kameraet forklarer Eamon Bailey filosofien bak prosjektet: «Instead of searching the web, only to find some edited video with terrible quality, now you go to SeeChange, you type in Myanmar. Or you type in your high school boyfriend’s name. Chances are there’s someone who’s set up a camera nearby, right? Why shouldn’t your curiosity about the world be rewarded? You want to see Fiji but can’t get there? SeeChange. You want to check on your kid at school? SeeChange. This is ultimate transparency. No filter. See everything. Always.» SeeChange og de andre prosjektene til The Circle bidrar altså til å samle og dele en type informasjon som det tidligere ikke var mulig å få tilgang til, og slik kan man kanskje hevde at virksomheten til The Circle tar del i et større opplysningsprosjekt. Det er slik Eamon Bailey selv fremstiller SeeChange: «Folks, we’re at the dawn of the Second Enlightenment», argumenterer han. Og han fortsetter: «I’m talking about an era where we don’t allow the majority of human thought and action and achievement and learning to escape as if from a leaky bucket.»  Ideologene i The Circle nøyer seg imidlertid ikke med å observere verden. De vil forandre den også. Denne dobbeltheten ligger tydelige nedfelt i navnet «SeeChange»: Det handler om å «se» for å «forandre». Hvordan?

Snart vokser det frem en forventning eller et krav til alle «rettskafne» politikere om at de utstyrer seg med kamera, slik at handlingene deres kan bli transparente. Det indirekte blikket fra videostrømmens følgere holder dem under oppsikt og sørger for at de ikke foretar seg noe som bryter med den «offentlige moral». Like mye som et opplysningsprosjekt, blir med andre ord SeeChange et redskap for å disiplinere innbyggerne. Det ligger altså et moralsk (for ikke å si moralistisk) prinsipp til grunn for teknologiutviklingen. Tanken (eller skal man si kortslutningen) er at fullstendig transparens – bevisstheten om at alle ens handlinger blir sett og kan spores digitalt – skal forhindre «umoralske» handlinger. Hvis man vet at man blir observert, gjør man også de rette valgene. Eamon Bailey fremlegger det slik for Mae: «Mae, we would finally be compelled to be our best selves. And I think people would be relieved. There would be this phenomenal global sigh of relief. Finally, finally, we can be good. In a world where bad choices are no longer an option, we have no choice but to be good. Can you imagine?» Det gjenstår riktignok et stort og alvorlig problem: Hvem bestemmer hva som er «gode» og hva som er «dårlige» handlinger. Audun Mortensen oppsummerer det slik: «Krav om mer åpenhet blir til flertallstyranni hos Dave Eggers.»

Også Mae blir transparent: Hun fester et SeeChange-kamera på brystet, aktiverer videostrømmen og får etter hvert mange millioner følgere. Hun blir den offisielle representanten for The Circle i «cyberspace». Gjennom en liten datamaskin festet på håndleddet kommuniserer hun med følgerne sine og måler hvordan de reagerer på aktivitetene hennes. Den eneste pausen i den kontinuerlige videostrømmen – altså det eneste «privatlivet» hennes – er tre minutters toalettbesøk uten lyd, men med bilde. SeeChange fungerer kort sagt som det ultimate sosiale mediet. Maes tilværelse blir fullstendig blottlagt. Livet hennes blir fullstendig mediert. Hun er i kontinuerlig kontakt med de andre medlemmene i det sosiale nettverket. Det sier seg selv at denne får store konsekvenser for væremåten hennes. Eggers beskriver hvordan bevisstheten om å bli observert etter kort tid begynner å styre handlingene hennes: «Every day she’d done without things she didn’t want to want. Things she didn’t need. She’d given up soda, energy drinks, processed foods. At Circle social events, she nursed one drink only, and tried each time to leave it unfinished. Anything immoderate would provoke a flurry of zings of concern, so she stayed within the bounds of moderation. And she found it freeing. She was liberated from bad behavior.» Mae endrer personlighet. (Eller mister hun den?) Hun blir så å si sin egen virtuelle karakter, styrt av tanken på hvordan «de andre» vil oppfatte henne. Etter hvert mister hun kontakten med verden utenfor The Circle. Hun mister så å si «livsfølelsen». Virkeligheten blir fullstendig mediert og filtrert gjennom The Circles «forskjønnende» blikk. Denne avstanden til virkelighetens verden reflekteres i romanens form: Det aller meste av handlingen utspiller seg på teknologigigantens nærmest sterile og gjennomdesignede campus. For Mae blir det vanskeligere og vanskeligere å forholde seg til verden utenfor: «Increasingly, she found it difficult to be off-campus anyway. There were homeless people, and there were the attendant and assaulting smells, and there were machines that didn’t work, and floors and seats that had not been cleaned, and there was, everywhere, the chaos of an orderless world».

Jo mer tid man tilbringer på nettet, jo mer informasjon produserer man. Derfor oppfordres de ansatte i The Circle til å være like mye til stede i de sosiale mediene som i den «virkelige» verden. «We consider your online presence to be integral to your work here», får Mae høre når hun begynner i «Customer Experience». Etter hvert får hun hele ni forskjellige skjermer på arbeidsplassen sin, slik at det skal bli mulig å følge med på alle de forskjellige nyhetsstrømmene i alle de forskjellige sosiale nettverkene hun er en del av. De ansatte i The Circle rangeres etter graden av deltagelse, og når Mae – tidlig i romanen – får vite at hennes «PartiRank» ligger helt nede på 10000-tallet, bestemmer hun seg for å handle. I en av de mange kostelige og satiriske scenene som fyller romanen, beskriver Eggers hvordan Mae frenetisk forsøker å øke sin egen status innenfor de sosiale mediene: «Mae looked at the time. It was six o’clock. She had plenty of hours to improve, there and then, so she embarked on a flurry of activity, sending four zings and thirty-two comments and eighty-eight smiles. In an hour, her PartiRank rose to 7,288. Breaking 7,000 was more difficult, but by eight o’clock, after joining and posting in eleven discussion groups, sending another twelve zings, one of them rated in the top 5,000 globally for that hour, and signing up for sixty-seven more feeds, she’d done it. She was at 6,872, and turned to her InnerCircle social feed.» Slik fortsetter det til hun kommer innenfor T2K, altså gruppen av de to tusen mest aktive «Circlers». Dette handler riktignok ikke bare om økt status. Det handler også om å innfange all den «personlige» informasjonen som «SeeChange» ikke kan observere. I retorikken til The Circle blir motviljen mot å dele egen opplevelser i de sosiale mediene fremstilt som egoisme. «It’s the natural state of information to be free», postulerer Eamon Bailey. Og Mae følger opp: «So what happens if I deprive anyone or everyone of something I know? Aren’t I stealing from my fellow humans?» Det er dette som legger grunnlaget for de tre mottoene som Mae etter hvert formulerer: «SECRETS ARE LIES», «SHARING IS CARING» og «PRIVACY IS THEFT».

Mot slutten av Eggers roman ligger Maes gode venninne Annie i koma. Annie var lenge en del av toppledelsen i The Circle, «the Gang of 40», men etter at hun fikk sin egen («skitne») familiehistorie avdekket ved hjelp av «PastPerfect», brøt hun sammen og mistet troen på prosjektet. I den aller siste scenen i Eggers roman står Mae ved sykesengen til Annie. Men det er ikke medfølelse eller sympati som fyller henne. Tvert i mot. Hun irriterer seg over at hun ikke kan vite hvilke tanker det er som eventuelt befinner seg inne i hodet på Annie. Verden har rett til å vite, tenker Mae. Romanen slutter slik: «Another burst of color appeared on the screen monitoring the workings of Annie’s mind. Mae reached out to touch her forehead, marveling at the distance this flesh put between them. What was going on in that head of hers? It was exasperating, really, Mae thought, not knowing. It was an affront, a deprivation, to herself and to the world. She would bring this up with Stenton and Bailey, with the Gang of 40, at the earliest opportunity. They needed to talk about Annie, the thoughts she was thinking. Why shouldn’t they know them? The world deserved nothing less and would not wait.» Jeg tror man kan lese slutten på to ulike måter. På den ene siden kan man se den som et ekstremt uttrykk for den overvåkningen som virksomheten til The Circle i realiteten impliserer. Selv ikke de mest personlige områdene av den menneskelige subjektiviteten slipper unna den digitale «åpenheten». På den andre siden kan man forstå scenen som et uttrykk for at det fremdeles, tross alt, finnes noe i mennesket som ikke kan måles, at det fremdeles finnes noe ikke kan sirkuleres som digital informasjon, og at det fremdeles finnes en mulighet til å protestere – selv om det innebærer den mest ekstreme flukten av dem alle.