Jeg skal få lov til å si noen ord om
forholdet mellom papirboken og
e-boken, eller det man kanskje kunne kalle skjønnlitteraturens medieteknologiske
innramming – for selv om mesteparten av det jeg skal si, har relevans også for
andre sjangre, kommer perspektivet mitt til å ligge på skjønnlitterær tekster.
I tittelen til innlegget mitt har jeg satt spørsmålstegn etter «bok eller e-bok». Jeg burde kanskje heller satt kolon. For det er ikke slik at man må velge mellom de to formatene, det dreier seg ikke om et enten-eller. Det ene mediet er ikke bedre eller dårligere i seg selv enn det andre. Ikke desto mindre tror jeg har betydning hvilket medium man velger å forholde seg til. Ulike medier uttrykker ting på ulike måter, og kanskje er det også slik at noen medier er bedre egnet til å formidle bestemte uttrykk enn andre. Så hvilken betydning har det egentlig om man velger å lese for eksempel en roman på papir eller som e-bok? Hvordan bidrar formatet til å prege leseropplevelsen og forståelsen av det man leser?
I tittelen til innlegget mitt har jeg satt spørsmålstegn etter «bok eller e-bok». Jeg burde kanskje heller satt kolon. For det er ikke slik at man må velge mellom de to formatene, det dreier seg ikke om et enten-eller. Det ene mediet er ikke bedre eller dårligere i seg selv enn det andre. Ikke desto mindre tror jeg har betydning hvilket medium man velger å forholde seg til. Ulike medier uttrykker ting på ulike måter, og kanskje er det også slik at noen medier er bedre egnet til å formidle bestemte uttrykk enn andre. Så hvilken betydning har det egentlig om man velger å lese for eksempel en roman på papir eller som e-bok? Hvordan bidrar formatet til å prege leseropplevelsen og forståelsen av det man leser?
Mediene bestemmer vår situasjon
Innenfor litteraturvitenskapen, hvor jeg selv har min faglige bakgrunn, har det lenge vært vanlig å forholde seg til den skjønnlitterære teksten nærmest som en abstrakt eller immateriell størrelse, bokstavelig talt som et «åndsverk». Vi har lest og analysert litteratur uten å reflektere over hvordan vi har lest, altså hvordan – i hvilken mediert form – vi har fått tilgang til selve tekstmassen. Men er det virkelig mulig å løsrive litteraturen fra det mediet som formidler den?
Når jeg har nærmet meg spørsmålet om litteraturen og det digitale, har det vært en grunnleggende tanke at mediene ikke bare preger innrammingen og den visuelle presentasjonen av teksten, men at de også bidrar til å forme forståelsen av det vi leser. «Mediene bestemmer vår situasjon», hevder den tyske mediefilosofen Friedrich A. Kittler i forordet til boken Grammophon Film Typewriter. I motsetning til hva man kanskje kunne tro, fungerer ikke mediene som nøytrale lagrings-, distribusjons- eller formidlingskanaler. De ulike teknologiene vi bruker til å skrive og lese, enten det dreier seg om penn og papir, blyant og notatblokk, skrivemaskin, datamaskin, nettbrett, papirbok eller e-bok, legger – hver på sin måte – viktige premisser for hvordan vi tenker, hvordan vi uttrykker oss, hvordan vi forstår oss selv, og hvordan kunnskapen vår organiseres. Mediene kan med andre ord sies å være produktive, og derfor har et også betydning om vi leser en roman på papir eller som e-bok, eller for den saks skyld om bibliotekenes bokanbefalinger kommer fra en bibliotekar eller fra en digital tjeneste.
Vi har lenge tatt papirboken som en selvfølge. Kanskje er det derfor vi har hatt en tendens til å glemme mediets betydning for det vi leser. Jeg tror allikevel at de fleste har erfart at det noe annet å åpne en helt ny innbundet roman med god papirkvalitet og forseggjort omslagsdesign, enn det er å åpne en gammel pocketbok hvor innbindingen allerede er i ferd med å gå opp i limingen. Fremveksten av e-bokteknologien har bidratt til å gjøre oss oppmerksomme på dette. Nettopp fordi man kan sammenligne, legger man også merke til forskjellene: Det er noe annet å blafre frem og tilbake mellom sidene i en papirbok, og å kjenne på teksturen til papiret med fingertuppene, enn det er å stryke lett over nettbrettets glatte berøringsskjerm for å skifte side.Det er noe annet å lete etter en roman i bokhylla, la øynene gli over de fargesprakende bokryggene mens minner fra tidligere leseopplevelser kommer strømmende, enn det er å laste ned den samme romanen fra en nettbokhandel, hvor du ikke blir minnet om hva du leste for to, ti eller tjue år siden, men derimot blir møtt med tips om romaner «vi tror du vil like basert på dine tidligere kjøp».
Litteratur i en digital tid
Et ungt medium
Konklusjonen i Litteratur i en digital tid er kanskje litt overraskende. Vi står ikke overfor noen litterær revolusjon, verken i de litterære formene eller i vår måte å forholde oss til litteraturen på. Det er ikke noe tvil om at den digitaltekologiske utviklingen vil bringe med seg viktige og grunnleggende endringer i hele det litterære systemet. Men jeg tror prosessen vil foregå relativt langsomt, og det er ikke gitt at de største endringene kommer der man først og fremst forventer det. Det kan for eksempel tenkes at endringer i våre forestillinger om forfatteren, eller i vårt begrep om litteraturen, vil være av like stor betydning på lang sikt som e-bokens utbredelse.
Den teknologiske utviklingen og utviklingen innenfor litteraturen følger ikke nødvendigvis samme takt eller logikk, og det tror jeg er viktig å huske. Selv om vi tilbringer stadig mer tid foran skjerm, er det for eksempel ikke gitt at vi fortrekker nettbrett eller lesebrett til våre litterære lesinger. Så har heller ikke e-boken, i alle fall ikke så langt, fått det gjennombruddet mange så for seg bare noen år tilbake. Utlån av e-bøker fra bibliotekene begynner riktignok å bli populært, men det kommersielle markedet er fremdeles minimalt. Selv om e-boken kan være praktisk, representerer den altså ikke nødvendigvis en verdi man ønsker å betale for. Lenge var det vanlig å forklare den manglende veksten i salg av e-bøker med forlagenes manglende engasjement, og med svakheter ved Bokskya, altså det sentrale distribusjonssystemet for e-bøker i Norge. Men Bokskya er ingen dårlig infrastruktur, tvert imot, og det norske e-boksystemet har, vil jeg hevde, en rekke fortrinn sammenlignet med for eksempel Amazon. Derfor er det kanskje ikke der vi må starte for å forstå e-bokens status i dagens litterære system. Kanskje bør vi heller rette blikket mot selve e-bokteknologien, altså mot EPUB som format for skjønnlitterære utgivelser.
Enten de vil eller ikke skriver dagens forfattere innenfor rammen av en digital kultur. Derfor er det også umulig å unngå impulsene fra digitaliseringen. Allikevel er det lav interesse for å utforske de tematiske og formmessige mulighetene som knytter seg til de nye digitale medieteknologiene. Det finnes riktignok viktige unntak, men det er få norske forfattere som så langt har valgt å utforske for eksempel sosiale medier og nettbrett som skjønnlitterære publikasjonsplattformer. Litteraturen i samtiden er fremdeles i stor grad tekstbasert, og den er i stor grad forankret i papirboken som medium. Med den tyske filosofen Ernst Cassirers begrep kan man hevde at det fremdeles er papirboken som er litteraturens «symbolske form», altså den mentale modellen som så å si ligger til grunn for forfatternes skrivevirksomhet. Det er fortsatt papirboken man ser for seg som det endelige resultatet av skriveprosessen. Når det gjelder e-boken, er den estetiske interessen mer eller mindre fraværende, og det finnes det få eller ingen eksempler på mer eksperimentelle utforskninger av formatet. E-boken er ikke en teknologi som er drevet frem av forfatterne, men som er designet for å produsere digitale utgaver – digitale «kopier» – av allerede eksisterende papirbøker.
Strengt tatt er det kanskje ikke overraskende at samtidens forfattere er preget av en viss tilbakeholdenhet overfor e-boken. Mens papirbokens estetiske konvensjoner baserer seg på tradisjoner som strekker seg mange hundre år tilbake i tid, til oppfinnelsen av trykkekunsten på midten av fjortenhundretallet, og videre bakover til middelalderens håndskrevne manuskripter, er e-boken fremdeles et svært ungt medium som ennå ikke har etablert seg som et selvstendig publiseringsformat. Riktignok ble det utgitt e-bøker allerede på 1990-tallet, men det var ikke før med lanseringen av Amazons første Kindle lesebrett i november 2007 og Apples første iPad i januar 2010, at e-boken ble en relevant leseteknologi for en større grupper lesere. Dagens e-bøker befinner seg kort sagt fremdeles i sin første estetiske og teknologiske utviklingsfase, en fase hvor forfattere, forleggere, grafiske designere, teknologiutviklere, programmerere og e-bokdistributører med ulike ambisjoner og intensjoner, og med større eller mindre engasjement, bidrar til å gi det nye formatet form, det vil si bidrar til å utforske de estetiske mulighetene, og til å etablere nye typografiske konvensjoner.
Hva er en e-bok?
Før vi går videre, er det nødvendig med en definisjon. Kort sagt har jeg valgt å bruke «e-bok» som en betegnelse på EPUB og tilsvarende formater. Det dreier seg om et digitalt publiseringsformat som kjennetegnes ved dynamisk fremvisning av tekst, det vil si at sideoppsettet tilpasser seg størrelsen på skjermen til leseinnretningen. En PDF er altså ikke en e-bok, og det samme gjelder de digitaliserte bøkene i Bokhylla, altså Nasjonalbibliotekets store digitaliseringsprosjekt. I tillegg til at fremvisningen er dynamisk, kan man i e-bøkene justere blant annet bokstavstørrelse, font, linjeavstand og marger. Valgmulighetene avhenger riktignok av hvilken e-bokleser man forholder seg til, det vil si hvilke programvare man bruker til å fremvise teksten. For eksempel har eBokBib, den mest brukte bibliotekappen i Norge, valgt en minimumsløsning hvor det kun er mulig å justere bokstavstørrelse og lysstyrke, samt velge mellom seks ulike fonter.
Selv om det er mulig å inkludere illustrasjoner og andre multimodale elementer i en e-bok, retter teknologien seg primært mot tekstbaserte utgivelser. Derfor kan man beskrive e-boken som en digital ekvivalent til «glattsatsboken». Det er riktignok grunn til å tro at formatet vil bli videreutviklet i årene som kommer, og man kan godt tenke seg at det etter hvert vil smelte sammen med de formatene som ligger til grunn for det jeg kaller brettbøker, altså bokutgivelser tilpasset nettbrettenes funksjonaliteter, blant annet de såkalte bokappene. For man skal huske at digitale teknologier er i kontinuerlig forandring, og i motsetning til papirboken, vil kanskje det e-bokformat vi forholder oss til i dag, være utdaterte om noen få år.
Papirbokens innramming
Men la oss se nærmere på de formatene vi fremdeles har å forholde oss til. Hvordan preger de møtet vårt med litteraturen? Bare sjelden starter leseropplevelsen med selve den litterære teksten. Kanskje har vi lest en anmeldelse, kanskje har vi fanget opp et tips på sosiale medier, eller kanskje vi har vi fått boken anbefalt av en god bibliotekar. Uansett, også etter at vi sitter der med boken i hånden, klare til å lese, drøyer det litt. Når vi leser papirbøker, betrakter vi først omslagsdesignet, baksideteksten, tittelsiden, kolofonsiden, forfatterportrettet, forfatteromtalen, innholds-fortegnelsen, dedikasjonen. Vi merker oss hvordan boken ligger i hånden. Vi kjenner på vekten. Vi vurderer papirkvaliteten, betrakter satsbildet, registrerer hvilken font som er brukt. Bevisst, eller kanskje snarere ubevisst, tolker vi de signalene boken sender ut. Er det en utgivelse som fremhever de «litterære» kvalitetene, eller forteller omslaget oss at det tvert i mot dreier seg om en «kioskroman»?
En rekke forskjellige elementer bidrar altså til innrammingen av litteraturen, både materielle kvaliteter, design, typografi og ulike typer tekst. All tekst som bidrar til å etablere «grensesnittet» mellom litteratur og leser kan beskrives som litteraturens «paratekst». Begrepet er hentet fra den franske litteraturteoretikeren Gérard Genette, og omfavner – for å sitere Litteraturvitenskapelig leksikon – all tekst som «direkte vedrører en litterær tekst, men som ikke, eller bare delvis, er en del av den aktuelle teksten, for eksempel titler, forord og forfatternavn». Paratekstens funksjon, hevder Genette, er å etablere en forbindelseslinje mellom på den ene siden den «uforanderlige teksten» og på den andre siden leserens historiske og sosiokulturelle virkelighet. Den bidrar med andre ord til å lette kommunikasjonen med leseren, ikke minst gjennom å antyde i hvilken retning man skal forstå den aktuelle teksten. Den skissere, kunne man kanskje si, en mulig fortolkningsramme for litteraturen.
E-bok som programvare og leseinnretning
Øystein Backe og Rune Gokstads legendariske «Helpdesk fra Middelalderen» har vist at også papirboken trenger en viss grad av tilvenning før man lærer seg å håndtere den. Sammenlignet med e-boken dreier det seg allikevel om en svært enkel og brukervennlig leseteknologi: Det eneste man trenger å gjøre for å få tilgang til innholdet er å hente boken fra bokhyllen, og deretter – uten å måtte vente på at den skal starte – bla opp på en hvilken som helst side. I «Helpdesk fra Middelalderen» bekymrer broder Ansgar seg for at innholdet skal forsvinne når han lukker permene, men noe av det som kjennetegner papirboken, er nettopp at den fungerer som et kombinert lagrings- og fremvisningsmedium. Den oppbevarer teksten når vi ikke leser, og den gir teksten et materielt uttrykk som er umiddelbart tilgjengelig når vi endelig bestemmer oss for å lese den romanen som har ligget nattbordet siden fjorårets bokhøst. Teksten er der fortsatt, det finnes med andre ord ingen unnskyldninger for ikke å lese.
Beskrivelsen min av papirboken er naturligvis banal. Men når vi sammenligner med e-boken, kan den allikevel være opplysende. For e-boken er litt mer komplisert. Det er ikke fullt så innlysende hvordan den fungerer, og det er heller ikke så lett å vite hva man egentlig snakker om, når man snakker om e-bøker. Jeg allerede avgrenset definisjonen av «e-bok» til EPUB og tilsvarende formater. En EPUB er en digital fil eller digitale kode, eller med andre ord en «informasjonspakke» med sekvenser av digital informasjon og instrukser for hvordan informasjonen skal visualiseres.
E-bokens innramming
Mens det papirbaserte møtet mellom tekst og leser starter med en innsirkling av boken som objekt, starter den digitale lesingen med å vekke lesebrettet, smarttelefonen eller nettbrettet fra dvalen. Ikke desto mindre stiller vi oss noen av de samme spørsmålene: Hvordan ligger brettet i hånden? Er det tungt eller lett? Er skjermen behagelig for øynene? Blir jeg minnet om at teknologien allerede er «gammel», eller fryder jeg meg fordi jeg har gått til anskaffelse av en splitter ny «dings»? Er det kanskje selve leseteknologien som gir meg lyst til å lese? Eller for å parafrasere Marshall McLuhans berømte sentens: Er det selve mediet som er budskapet?
Nettbrettenes e-boklesere har stort sett de samme funksjonene som lesebrettene, men her må jeg først velge bort alle de andre mulighetene som nettbrettene tilbyr, det være seg sosiale medier, spill, film, musikk, nettaviser eller e-post, for å nevne noe. Jeg må kort sagt prioritere litteraturen og finne frem til den bokleserapplikasjonen jeg ønsker å bruke.
Når man leser digitalt, er det altså ikke bokdesignet eller den tradisjonelle parateksten som primært definerer det første møtet mellom tekst og leser, men derimot teknologidesignet og brukergrensesnittet til de ulike leseappene: Først maskinvaren, deretter programvaren. Eller sagt på en annen måte: Det er ikke bokdesigneren, forlaget eller forfatteren som legger premissene og bestemmer rammene for det første møtet vårt med en ny bokutgivelse, men derimot formgiverne, ingeniørene og teknologiutviklerne i selskaper som Apple, Amazon og Google, og deretter programmererne og designere som står bak leseapper som for eksempel Ark, Bokleser eller eBokBib.
E-bokens paratekst
En viktig følge av e-bokpubliseringen er at parateksten får en mindre fremtredende posisjon enn hva som er tilfellet i papirbøker. Ofte er både forsideillustrasjon, tittelside, kolofonside, forfatteromtale, forfatterportrett og baksidetekst utelatt eller plassert til slutt i dokumentet. Dette er riktignok avhengig av – for det første – hvilken informasjon og hvilke instrukser som er skrevet inn i EPUB-filen. Og for det andre hvilke funksjonaliteter vi finner i den enkelte e-bokleseren og hvordan den responderer på EPUB-filens instrukser. For eksempel er programvaren i Amazons Kindle skrevet på en slik måte at nye bøker ikke åpnes på forsiden, og heller ikke på kolofonsiden, men derimot på første side med brødtekst. Dermed står man i fare for å gå glipp av viktig informasjon. Et anekdotisk eksempel kan være Elena Ferrantes L’amica geniale eller Mi briljante venninne. I den engelske oversettelsen hopper Kindles programvare over den innledende rollelisten og går direkte til første kapittel. Det er fremdeles mulig å finne rollelisten hvis man blar seg bakover, men jeg tror allikevel mange vil overse den og dermed gå glipp av en type paratekst som ikke bare er nyttig for å holde orden på romanens omfattende persongalleri, men som også gir assosiasjoner til dramaet som litterær form, med de implikasjoner det har for den overordnede forståelsen av romanen.
Uavhengig av hvordan og i hvilken grad papirbokens paratekst integreres i e-boken, kan man argumentere for at denne delen av litteraturens innramming blir svekket i det digitale formatet. Man legger rett og slett ikke merke til den. Oppmerksomheten rettes i stedet mot selve leseinnretningen – nettbrettet, lesebrettet – og mot grensesnittet i den programvaren – altså den e-bokleseren – man bruker for å fremvise den litterære teksten. Dette fører til at de individuelle bokutgivelsenes materielle særpreg forsvinner. Ikke bare er den ytre innrammingen av teksten, altså leseinnretningen og programvaren, identisk fra bok til bok. Også selve det grafiske oppsettet av teksten har en tendens til å standardiseres. Når man først har funnet en innstilling av font, bokstavstørrelse og linjeavstand som man er fornøyd med, bruker man gjerne denne på alle titler man gir seg i kast med. All tekst får en tendens til å ligne hverandre, og dermed blir også grensene mellom forskjellige bokutgivelser og forskjellige typer tekst mer diffuse. Bokdesignet gir ikke lenger et tydelig signal om hvordan man skal klassifisere boken.
Jeg nevnte tidligere hvordan en viktig funksjon ved parateksten er å skissere en mulig fortolkningsramme for litteraturen, og da mener jeg «fortolkningsramme» i svært vid forstand. Omvendt kan man hevde at nettopp fordi de paratekstuelle rammene svekkes i den digitale publiseringen, legger e-boken til rette for et mer umiddelbart møte mellom tekst og leser. Når vi så å si går direkte fra leseteknologiens grensesnitt til selve den litterære teksten, blir de føringene som forfatter og forlag tradisjonelt har skrevet inn i parateksten, av mindre betydning. På den ene siden tror jeg dette kan føre til større åpenhet i møtet mellom tekst og leser, og at leseren i mindre grad lar seg styre av for eksempel sjangerforventninger. (I parentes kan det bemerkes at det heller ikke uten betydning at man lettere kan skjule hva man leser, når man leser på et nettbrett eller lesebrett. Dermed blir det også lettere å hengi seg til guilty pleasures.)
På den andre siden kan riktignok fraværet av vante rammer for lesingen også være forvirrende. Når man ikke vet hvilke knagger man skal henge fortolkningen på, er det lett å få følelsen av å miste kontroll over det man leser. Opplevelsen forsterkes av at det generelt er vanskeligere å orientere seg i e-bøker enn i papirbøker. Pagineringen er ett aspekt ved dette. Siden e-boken baserer seg på dynamisk tekstpresentasjon, sier det seg selv at det kan være en utfordring å operere med entydige sideangivelser. Og heller ikke de tilfellene der e-boken refererer til papirbokens paginering løser situasjonen, siden vi aldri helt kan vite hvor mye tekst papirboken har på hver side.
En annen grunn til at det kan være vanskelig å orientere seg i e-bøker, er rett og slett at det er langt mer komplisert å bla i den digitale utgivelsen enn i papirboken. Man får aldri den fysiske opplevelsen av hvor lang boken er, eller hvor mange sider som gjenstår av kapitlet, og det har faktisk noe å si – vil jeg påstå –for leseropplevelsen. I visse typer litteratur kan det være nødvendig å gå tilbake og repetere noen setninger her og der for å få med seg alle detaljene. I andre sammenhenger kan en springende lesemåte være like fruktbar som en kronologisk gjennomgang av teksten. For den mer kompliserte eller sammensatte litteraturen kan derfor papirboken i mange tilfeller være en mer velegnet leseteknologi enn e-boken. Dagens e-bokteknologi er derimot tilpasset den handlingsdrevne og lineært fortalte litteraturen. Det er et interessant spørsmål hvordan dette på sikt kan komme til å påvirke litteraturen. For hvis litteraturen i fremtiden i større og større grad blir skrevet med tanke på e-boken som publiseringsplattform, hvilken type litteratur og hvilke litterære former kan vi da vente oss?
E-boken og bibliotekene
Hvilken betydning har alt dette for bibliotekene? Konsekvensene av digitaliseringen for folkebibliotekene er dessverre ikke et spørsmål jeg fikk anledning til å utforske i Litteratur i en digital tid. Derfor blir det mest spekulasjoner fra min side når jeg skal forsøke å applisere resultatene mine på biblioteksektoren, det tror jeg dere er i bedre stand til å gjøre. Ikke desto mindre skal jeg driste meg til å fremheve et par punkter. For det første tenker jeg at enhver satsing på digital lesing og digitale boksamlinger i bibliotekene må basere seg på kunnskap om og refleksjon over hva en e-bok faktisk er, hvordan den fungerer, hvordan den formidler litteraturen til leserne, og hvordan den forholder seg til papirboken og den tradisjonen papirboken representerer. Hvilke bindinger følger med de ulike teknologiene og programvarene man benytter seg av? Hvordan er grensesnittet som presenterer litteraturen for leserne utformet, og hvilken rammer setter det for lesingen?
For det andre tenker jeg at en diskusjon om litteraturens innramming kan bidra til å rette oppmerksomheten mot bibliotekenes funksjon som litterær paratekst. Det er ingen tvil om at bibliotekene utgjøre et vesentlig element ved innrammingen av litteraturen i Norge, men hvordan vil denne funksjonen bli påvirket av digitaliseringen generelt og e-boken mer spesielt? Hvilke konsekvenser vil det ha hvis en stadig større del av utlånet i fremtiden vil foregå via det digitale biblioteket, det vil si via applikasjoner som eBokBib?
På den ene siden kan man tenke seg en effekt som tilsvarer den jeg har beskrevet for papirbokens tradisjonelle paratekst. Også biblioteket kan beskrives som et medium, og når jeg går på mitt lokale bibliotek for å låne en roman, bidrar biblioteket som institusjon og medium til å prege min opplevelse av boken. Alle de assosiasjonene jeg knytter til biblioteket, fester seg så å si gjennom en metonymisk forbindelse til boken. Når jeg derimot låner en bok ved hjelp av eBokBib forsvinner den lokale forankringen. Opplevelsen av å besøke det digitale biblioteket er identisk, uavhengig av om jeg sitter i Oslo og låner en bok fra Deichmanske bibliotek, eller om jeg sitter i Trondheim og låner fra Trondheim folkebibliotek. Det er ikke først og fremst biblioteket som preger min opplevelse av litteraturen, men derimot nettbrettet som medieteknologi. Det interessante spørsmålet er om eller hvordan dette vil påvirke brukernes tilknytning til biblioteket som institusjon og lokalt møtested? Som lesere er vi naturligvis fornøyde med å få tilgang til gratis bøker på en svært enkelt og brukervennlig måte, men hva skal man med bibliotek i alle landets kommuner hvis den digitale bibliotekopplevelsen er identisk overalt, og hvis distribusjonssystemet uansett kan administreres best sentralt?
På den andre siden kan man forstå dette som en utfordring til å fortsette å videreutvikle biblioteket, også de lokale filialene, som ramme også for den digitaliserte litteraturen. Nå er jeg riktignok overbevist om at dette arbeidet allerede er i gang, så hvordan det skal foregå, er et spørsmål jeg overlater til dere. Takk for meg!
Utvalgte referanser
Cassirer, Ernst (1999). De
symbolske formers filosofi, København:
Gyldendal
Chartier, Roger (2004).
«Languages, Books, and Reading from the
Printed Word to the Digital Text»,
Critical Inquiry, 31,
Autumn 2004, s. 133–152
Galey, Alan (2012). «The
Enkindling Reciter. E-Books in the
Bibliographical Imagination», i Book History, vol. 15,
s. 210–247
Genette, Gérard (1997). Palimpsests.
Literature in the Second
Degree, Lincoln: University of Nebrask Press
Hillesund, Terje (2005).
«Digital Text Cycles: From Medieval
Manuscripts to Modern Markup», Journal
of Digital Information,
vol. 6,
nr. 1
Kittler, Friedrich A.
(1999). Gramaphone, Film, Typewriter,
Stanford: Stanford University
Press
McCracken, Ellen (2013).
«Expanding Genette’s Epitext/Peritext
Model for Transitional Electronic
Literature: Centrifugal and
Centripetal Vectors on Kindles and iPads», i Narrative,
vol. 21, nr. 1, januar 2013, s. 105–124
McLuhan, Marshall (1997).
Mennesket og media, Oslo: Pax
