Hva betyr formatet?

Forelesning holdt ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU 10. oktober 2016. PDF av forelesingen ligger her.

La meg starte med et stykke paratekst. Jeg kan ikke forstå annet enn at vaskeseddelen til Audun Mortensens tredje diktsamling 27 519 tegn med mellomrom fra 2013 må være en av de mest selvbevisste i nyere norsk litteraturhistorie:  

denne boka er 190 mm høy, 133 mm bred, 13 mm tykk, 222 g tung, trykket på munken premium cream 100 g, innbundet med eskaboard og geltex 214-ls, inneholder 124 sider, 4807 ord, 23 339 tegn uten mellomrom, 27 519 tegn med mellomrom, utgitt i et førsteopplag på 1800 eksemplarer, sjangerdefinert som lyrikk av innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur for voksne, godkjent av vurderingsutvalget for lyrikk som består av tre medlemmer som leser bøkene etter hvert som de mottar dem, garantert et minstesalg på 1000 eksemplarer slik at førsteopplaget kan bli større og forlaget kan gi ut litteratur som det ellers ikke hadde vært så lett å publisere med tanke på salget på det kommersielle markedet alene, honorert med et kontraktsforskudd på kr 62 936, hvorav kr 51 446 er kompensasjon for 1000 eksemplarer innkjøpt av norsk kulturråd og kr 11 490 er forskudd på salg av 1/3 av restopplaget (22,5 % royalty, fratrukket 130 frieksemplarer), distribuert til norske folkebibliotek og til noen undervisningssteder, sjømannskirker og bibliotek i utlandet, og består av verk som er blitt og fortsetter å bli raffinert siden 2013 [...]

Ved første øyekast kan teksten fremstå som en slags postmoderne metakommentar bragt ad absurdum, eller kanskje som et forsøk på å understreke diktsamlingens konseptuelle karakter, jamfør vaskeseddelen til aaliyah fra 2011. 

Jeg tror allikevel ikke at det er den selvreferensielle leken som er det viktigste her. Derimot tror jeg det handler det om de økonomiske – det vil i realiteten si kulturpolitiske – og mediale vilkårene for skriving og publiseringen av skjønnlitterære tekster i vår tid. Det handler om mediesituasjonen, eller for å låne Friedrich A. Kittlers begrep, om det litterære oppskrivingssystemet i 2013 – midt i en periode da litteraturen er i ferd med å bli digital.  

Det er mediesituasjonen jeg skal snakke mest om, eller mer presist om papirbok versus e-bok, og hvordan ulike publiseringsplattformer ikke bare setter spor etter seg i den litterære formen, men også preger leserens møte med og forståelse av litteraturen. Men jeg skal også si noen ord om kulturpolitikk. For all den tid jeg har min arbeidsplass i Norsk kulturråd, er det nærliggende å reflektere over hvordan kulturpolitiske virkemidler påvirker litteraturen, og kanskje er det også en sammenheng mellom politikk og valg av medium. Sammen med momsfritaket for papirbøker, er Innkjøpsordning for ny norsk skjønnlitteratur det viktigste litteraturpolitiske virkemidlet i Norge. Ordningen kom i gang allerede i 1965, samtidig med opprettelsen av Norsk kulturråd, og formålet var å demme opp for et stadig stigende antall oversatte utgivelser og et synkende antall norske. Da som nå var med andre ord utenlandsk «populærkultur» en utfordring for kulturpolitikken. Innkjøpsordningen fungerer på mange måter et klassisk «kinderegg». For det første bidrar den, som Mortensen skriver, til å sikre at forlagene kan gi ut litteratur som det «ellers ikke hadde vært så lett å publisere med tanke på salget på det kommersielle markedet alene». Altså: Forlagene sikres. For det andre sikres forfatterne en viss minsteinntekt, nærmere bestemt 51 446 kroner i 2013. Etter en omlegging av retningslinjene på slutten av fjoråret, har summen blitt justert til 72 000 kroner for bokutgivelser sjangerdefinert som «lyrikk». Og endelig – for det tredje ­­– sikres en bred distribusjon av litteraturen gjennom at de innkjøpte bøkene fordeles på alle norsk folkebibliotek og andre institusjoner.

Audun Mortensen har tematisert innkjøpsordningen ved flere anledninger, ikke bare i vaskeseddelen til 27 519 tegn med mellomrom. Det gjør det plausibelt å tenke at referansen ikke er et tilfeldig innfall. Etter utgivelsen av debutsamlingen alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det i 2009, gjennomførte Mortensen det konseptuelle prosjektet «how long will i survive on my book advance», hvor han på nettstedet http://gina-tricot.blogspot.no dokumenterte – svært nøyaktig – bruken av hver eneste krone av forskuddet fra forlaget. Det holdt i 33 uker. Og i forbindelse med romanen Roman, som i praksis er teksten til Nabokovs roman Lolita snudd på hodet, kommenterte at han verken hadde lest Lolita eller sin egen roman, men at han ønsket «å utnytte romanformen til å finne ut hvordan man kan oppnå maksimal avkastning via minimum investering». Eller sagt på en annen måte: Hvor langt er det mulig å tøye retningslinjene for innkjøpsordningen, den primære inntektskilden for relativt smale forfattere som Audun Mortensen. For uten innkjøpsordningen er det vanskelig å se for seg et forlag med økonomi til å publisere Mortensens ofte svært særegne utgivelser, i alle fall på annen måte enn som stensilerte fanziner, et format Mortensen for øvrig også har utforsket.

Referansen til innkjøpsordningen i vaskeseddelen til 27 519 tegn med mellomrom bidrar altså til å rette oppmerksomheten mot de økonomiske vilkårene for publisering av skjønnlitteratur i Norge, men også mot de diskursene eller konvensjonene man direkte eller indirekte må forholde seg til som forfatter. Dette innbefatter også valg av medium. I kulturpolitiske dokumenter bemerkes det til stadighet at alle støtteordninger skal være «plattformnøytrale». Men er det egentlig mulig å skille litteraturen fra dets medium? Innkjøpsordningen er et litteraturpolitisk virkemiddel, men det er strengt tatt bøker som blir kjøpt inn. 1000 eksemplarer av hver tittel i 2013, 702 papirbøker og 70 e-bøker etter fjorårets omlegging. Nå finnes det riktignok også støtteordninger for de som måtte ønske å utforske andre medieplattformer, men innkjøpsordningen handler om bøker, og innkjøpsordningen er altså den mest sentrale støtteordningen.

Gjennom sine to første diktsamlinger viste Audun Mortensen en intim forståelse for samtidens digitale mediekultur, og allerede i tittelen på den tredje, altså 27 519 tegn med mellomrom, finner vi en referanse til tekstbehandlingsprogrammets ordtellingsfunksjon, og dermed til den skriveteknologien som ligger til grunn for utgivelsen. Derfor tror jeg også at vi må forstå boken innenfor en digital kontekst. Det er ingen grunn til å tvile på at Audun Mortensen hadde god kjennskap til alternative, digitale publikasjonsplattformer da han skrev diktsamlingen. Allikevel velger han altså papirboken. Og han bruker mediet på en måte som utelukker en reformatering som e-bok, uten at viktige betydninger ville gått tapt. Bokmediet er en del av verket. Jeg tror ikke det handler om papirnostalgi. Men kanskje handler det om den tettet forbindelsen som eksisterer mellom litteraturen som kunstform og papirboken som medium. Det handler om at litterære institusjoner fremdeles i stor grad er strukturert rundt boken som objekt, og om at papirboka derfor er nødvendig for at litteraturen skal sirkulere og nå frem til leserne. Papirboken fremstår kort sagt som det mest relevante mediet for et stort flertall av samtidens forfattere, ikke bare for Mortensen. Og det til tross for alle de mulighetene som digitaliseringen har bragt på banen.

De digitale publiseringsplattformene

Utviklingen av nye digitale medieteknologier har gitt samtidens forfattere tilgang til en rekke nye formater og publiseringsplattformer som på den ene siden legger til rette for nye måter å kommunisere med leserne på, og som på den andre siden legger til rette for nye litterære sjangre og uttrykksformer. Vi har fått sosiale medier, hvor terskelen for å publisere ofte er svært lav, og hvor man derfor kunne tenke seg at det raskt ville vokse frem en blomstrende litterær kultur preget av en dynamisk og vedvarende samtale mellom forfatter og leser om den litterære teksten. Og vi har fått nettbrett, hvor det nærmest kun er fantasien som setter grensene for hva man kan lage av multimodale og interaktive verk som forener litteratur, musikk og visuell kunst. Min påstand er ikke desto mindre at interessen for digitale medieplattformer blant samtidens forfattere er overraskende liten. Det skjer helt klart interessante ting også på dette feltet, men jeg er ikke sikker på om det er den «digitale avantgarden» som i størst grad preger på det litterære landskapet i samtiden. Da tror jeg heller vi må se på «baktroppen».  

Den digitallitterære medieplattformen som forfattere og lesere flest forholder seg til, er fremdeles e-boken. Det vil si EPUB og tilsvarende formater som legger til rette for dynamisk fremvisning av tekst, altså at mengden tekst som til enhver tid fremvises, tilpasser seg størrelsen på skjermen, enten man leser på lesebrett, smarttelefon, nettbrett eller datamaskin. Ikke det at så mange forfattere i samtiden har utforsket e-boken som medium, tvert i mot er det store flertallet fullstendig likegyldige til formatet, men om ikke annet blir svært mange skjønnlitterære utgivelser i dag publisert parallelt som papirbok og e-bok. Mortensens 27 519 tegn med mellomrom finnes kun på papir og er i så måte et unntak. I volum er altså e-boken et viktig medium. Men selv om det publiseres mange e-bøker, kan man diskutere hvorvidt e-boken er å betrakte som et selvstendig publiseringsformat. Det finnes flere gode eksempler på tekstbaserte utgivelser designet for nettbrett som publiseringsplattform, men i praksis er det få eller ingen forfattere som skriver e-bøker. Det er papirboken man har in mente når man skriver og gir teksten form. E-boken er i realiteten en digital kopi av papirboken, et digitalt «kopiformat».

Foreløpig har det blitt forsket lite på e-boken, og kanskje skyldes det nettopp statusen som «kopiformat». Nå finnes det riktignok enkelte interessante artikler om emnet, men for mange forskere kan det virke som om den «elektroniske litteraturen», for eksempel, fremstår som et langt mer attraktiv studieobjekt. Det er kanskje ikke så rart siden det dreier seg om en svært «teoritung» kunstform som har bidratt med viktige innsikter om forholdet mellom litteratur og digitale medier, om subjektiveringsprosesser i en digital tid, om digitale grensesnitt og om multimodalitet. Men samtidig representerer den elektroniske litteraturen en relativt marginal kunstform hvor det så langt kun har blitt produsert et svært lite antall norskspråklige verk. Diskusjonen om e-boken har i stor grad blitt overlatt til programmerere, teknologiutviklere, teknologioptimister, e-bokdistributører og kulturpolitikere som ikke vil fremstå som teknologisinker, og som derfor argumenterer for at digital lesing må være et mål i seg selv. Men kanskje er det på tide at også forfattere, grafiske designere, litteraturvitere og bokhistorikere bidrar med sine innsikter. For selv om vi ennå ikke har fått noen e-bokrevolusjon i Norge, og selv om e-bokteknologien med stor sannsynlighet kommer til å gjennomgå store endringer i årene som kommer, er det grunn til å tro at en eller annen form for digitale glattsatsutgivelser kommer til å spille viktig rolle i litteraturen i fremtiden.

I Software Takes Command fra 2013 argumenterer Lev Manovich for at software – programvare – har fått en helt sentral rolle i dagens digitale samfunn, og derfor også i kulturen og for kulturens former. Programvare har så å si blitt grensesnittet vårt mot verden, hevder Manovich, altså det mediet eller den «skjermen» som formidler mellom oss selv og omgivelsene. Programvare bidrar ikke bare til å forme vår egen selvforståelse, men også forståelsen av den verden vi er en del av – og derfor av den litteraturen vi leser. Uten for eksempel et nettbrett eller lesebrett, det vil si uten en spesiell kombinasjon av maskinvare og programvare, kan e-boken ganske enkelt ikke eksistere. Vi trenger en skjem, og vi trenger en programvare som kan oversette den digitale koden til lesbar tekst. Den digitale lesingen er med andre ord alltid avhengig av den maskinelle lesingen. Det er først når leseren ber programvaren om å fremvise teksten, at den digitalt lagrede informasjonen – de binære kodene ­– aktualiseres som nettopp tekst. Leseren møte med e-boklitteraturen er derfor grunnleggende sett mediert og betinget av programvare.

Poenget kan illustreres med skjermdump som viser kildekoden til Bokselskap.nos EPUB-utgave av Olav Duuns roman Menneske og maktene fra 1938, en tilfeldig valgt roman analysert ved hjelp av en programvare som heter Sigil. Skjermdumpen synliggjør den store mengden tekst som alltid omgir digitale medieobjekter. En e-bokfil er mye mer enn bare selve den litterære teksten, vi snakker om en hel pakke av tekster som blant annet gir instrukser til e-bokleseren om hvordan teksten skal presenteres. Dette er tekst som ikke er skrevet av forfatteren, men av programmere, av teknologer, som neppe har den visuelle presentasjonen av teksten som sitt fremste anliggende.

Dette trenger vi mer kunnskap om. Vi trenger kunnskap om hvordan e-boken fungerer som medieteknologi, altså hvordan programvaren fungerer, hvordan den rammer inn og betinger lesingen. Og vi trenger kunnskap om hvordan vi som lesere rent fenomenologisk opplever å forholde oss til litteratur på digitale plattformer. Et begrep om paratekst kan være nyttig for å forstå begge disse aspektene ved e-boken. Parateksten kan i følge Gérard Genette beskrives som et «terskelfenomen». Dens funksjon er å etablere en forbindelseslinje mellom den «uforanderlige teksten» på den ene siden og leserens historiske og sosiokulturelle virkelighet på den andre. Slik bidrar den til å etablere det «rommet» der lesingen foregår, men også til å forme lesernes møte med teksten og til å skape en forståelsesramme som er i tråd med forfatterens intensjoner. Genette snakke naturligvis kun om verbalspråklig paratekst. Men er det mulig å inkludere også maskinvare og programvare i begrepet?  

Møtet med papirboken

Innenfor mange av de sentrale litteraturvitenskapelig teoridannelsene i det tjuende århundret, for eksempel amerikansk nykritikk og franske strukturalisme, blir den skjønnlitterære teksten lest og forstått nærmest som en abstrakt størrelse, uavhengig av det mediet som formidler og presenterer den. I et slikt perspektiv har det kanskje ikke så stor betydning om vi leser en skjønnlitterær tekst digitalt eller på papir. Teksten, forstått som den bakenforliggende veven av ord og betydninger, løsrevet fra sitt materielle uttrykk, vil uansett være identisk i de to formatene. Men er det virkelig slik vi forstår litteraturen?

Digitaliseringen, og ikke minst e-bokens fremvekst, har bidratt til å reaktualisere spørsmålet. De fleste som har prøvd, vil sannsynligvis si seg enige i at det noe annet å lese en roman på papir enn på skjerm. Det er noe annet å blafre frem og tilbake mellom sidene i en papirbok, kjenne på teksturen til papiret med fingertuppene, enn det er å stryke lett over nettbrettets glatte berøringsskjerm. Det er noe annet å lete etter en roman i bokhylla, la øynene gli over de mangefargede bokryggene mens minner fra tidligere leseopplevelser kommer strømmende, enn å laste ned den samme romanen fra en nettbokhandel, hvor du ikke blir minnet om hva du leste for to, ti eller tjue år siden, men derimot får tips om romaner «vi tror du vil like basert på dine tidligere kjøp».

Selv om den litterære teksten forblir identisk i den papirbaserte og den digitale versjonen, er presentasjonen eller innrammingen en annen, og det bidrar til å gi leseopplevelsen en annen karakter. Så hvordan foregår møtet med litteraturen? Når vi leser papirbøker, starter leseopplevelsen med tittel, forfatternavn, omslagsdesign, baksidetekst, tittelside, kolofonside, forfatterportrett, forfatteromtale. Vi kjenner på vekten. Vi noterer oss hvordan boken ligger i hånden. Vi vurderer papirkvaliteten, betrakter satsbildet, registrerer hvilken font som er brukt. Vi spør oss: Hva slags bok har vi med å gjøre? Hvilke signaler sender den

Mortensen 27 519 tegn med mellomrom mangler flere av de tradisjonelle paratekstuelle elementene, for eksempel forfatterportrett og omtale av tidligere utgivelser. I andre tilfeller er parateksten plassert som en del av den løpende teksten. Kolofonsiden, for eksempel, er plassert helt mot slutten av boken, vis-a-via diktet «personlighetstest (etter katie melua)». Mens opplysningene om hvor boken er trykt, er utformet som et eget dikt, nemlig «fabrikkdikt #2». 

Det er altså ikke bare boken som objekt Mortensen leker seg med, men også de konvensjonene som knytter seg til parateksten. Vaskeseddelen representerer i seg selv et interessant brudd med sjangeren. Det dreier seg ikke om en tradisjonell baksidetekst som forteller oss hva boken inneholder, men snarere om en forlengelse eller utvidelse av innholdet. Det fungerer nærmest som et dikt i seg selv. Til tross for dette kan man, ved å betrakte boken rent visuelt, ikke desto mindre danne seg et ganske klart bilde av hvilken type utgivelse det dreier seg om. Et raskt blikk på omslaget forteller oss at 27 519 tegn med mellomrom er satt med en skrifttype uten seriffer – sans seriff – nærmere bestemt Arial, en skrifttype som ble designet i 1982 med tanke på best mulig lesbarhet på skjerm. Allerede i valg skrifttype kan man altså argumentere for at Mortensen henviser til litteraturens digitalkulturelle omgivelser. Tatt i betraktning at boken mangler både tegnsetting og store bokstaver, kan man dessuten ane et slektskap med Alt Lit, en gruppering av amerikanske forfattere som utforsker og tar i bruk World Wide Web og sosiale medier som inspirasjonskilde, publikasjonsplattform og arena for den litterære virksomheten sin. En viktig eksponent for denne retningen er Tao Lin, som Mortensen har oversatt i norsk. Omslagsdesignet til 27 519 tegn med mellomrom er altså spekket med betydninger, og når vi endelig finner kolofonsiden, er det ikke overraskende å oppdage at boken er formgitt av Aslak Gurholt Rønsen fra Yokoland.  

Møtet med e-boken

Når vi leser skjønnlitteratur i e-bokformat, er det ikke bokdesignet som definerer det første møtet mellom tekst og leser, men derimot teknologidesignet og brukergrensesnittet til de ulike leseapplikasjonene vi velger å ta i bruk. Det er altså ikke forfatteren, forlaget eller den grafiske designeren som legger premissene for vårt første møte med en ny roman, men derimot salgsavdelingene i bokhandlerkjedene og – kanskje først og fremst – formgivere, programmerere og teknologiutviklere i store selskaper som Apple, Amazon, Kobo og så videre. Det er med andre ord ikke Gyldendal som bestemmer de mediale omgivelsene hvis jeg for eksempel velger å lese Tomas Espedal sin nye roman Året som e-bok på en iPad, noe jeg kanskje ikke vil anbefale, siden Espedal er en forfatter som er svært opptatt av papirbokens visuelle elementer, men derimot Apple. Spørsmålet er hvilken betydning dette har for leseopplevelsen eller forståelsen av teksten. Hvilke assosiasjoner eller følelser knytter det seg til den digitale teknologien, og hvordan setter de spor etter seg i lesingen?

Mens den papirbaserte leseopplevelsen starter med en innsirkling av boken som objekt, starter den digitale lesingen med å vekke lesebrettet, smarttelefonen eller nettbrettet fra dvalen. Også her konfronteres vi med en rekke bevisste eller ubevisste spørsmål: Hvordan ligger «brettet» i hånden? Er det tungt eller lett? Er skjermen behagelig for øynene? Blir jeg minnet om at teknologien allerede er «gammel» eller fryder jeg meg fordi jeg har gått til anskaffelse av en splitter ny «dings»? På lesebrettet kommer jeg først til en menyside hvor de mest aktuelle titlene, det vil si bøker jeg har lest eller åpnet i det siste, også har den mest fremtredende plasseringen. Herfra kan jeg gå direkte til den boken jeg til enhver tid holder på å lese, men jeg kan også gå videre til «biblioteket», altså listen med bøker jeg allerede har lastet inn på lesebrettet, eller til den integrerte bokhandelen, hvor jeg får mer eller mindre velfunderte anbefalinger av bøker jeg burde lese, eller jeg kan utforske lesebrettets øvrige funksjoner, for eksempel spill, rudimentære nettlesere eller statistikk over min egen aktivitet som leser.

                 

Grensesnittet i nettbrettenes og smarttelefonens e-boklesere ligner på lesebrettene, men her må jeg først velge bort alle de andre mulighetene som nettbrettene tilbyr. Jeg må la være å gå på Facebook eller Instagram, jeg må la være å sjekke e-post eller surfe på nettet, og jeg kan slett ikke begynne å redigere bilder eller musikk – eller hva jeg nå måtte finne på. Jeg må prioritere litteraturen, og jeg må finne frem til den leseapplikasjonen jeg ønsker å bruke, enten det er bibliotekappen eBokBib, en e-bokleser tilknyttet en bestemt bokhandel, for eksempel Ark eller Amazon, eller en åpen leseapplikasjon, for eksempel Bokleser, som er tilknyttet Bokskya, og som dermed gir tilgang til de fleste e-bøker kjøpt fra norske e-bokforhandlere. Først når jeg har kjempet meg forbi alle fristelsene og klikket meg gjennom alle grensesnittene, kan jeg begynne å lese.

Så langt har jeg ikke nevnt parateksten. Det er en grunn til dette. En første observasjon er nemlig at e-bøkene har mindre paratekst enn papirbøkene eller mer presist at parateksten er mindre iøynefallende. Både forside, tittelside, kolofonside, forfatteromtale og baksidetekst er ofte utelatt eller plassert helt til slutt i dokumentet. Forsideillustrasjonens betydning som bokens fremste visuelle kommunikasjonsmiddel har dessuten en tendens til å bli nedtonet. Kort sagt reduseres omslagsdesignet til et lite ikon. I mange tidlige norske e-bokutgivelser ble dessuten de individuelle forsidene byttet ut med generiske forsider som ikke inneholdt andre opplysninger enn forfatternavn, forlag og bokens tittel. Det sier kanskje litt om hvilket engasjement forlagene så langt har lagt ned i produksjonen av e-bøker. 

I mange tilfeller er det kodingen av e-boken, altså hvordan EPUB-filen er skrevet og hvilken informasjon den inneholder, som avgjør hvilken rolle parateksten spiller. I andre tilfeller er det programvaren til leseinnretningen som bestemmer. Standardinnstillingen på Amazons Kindle er for eksempel slik at nye e-bøker ikke blir åpnet på forsiden eller tittelsiden, men derimot på første side med brødtekst. Dermed står man i fare for å gå glipp av informasjon som potensielt kan være av stor betydningen for hvordan man forstår den litterære teksten som helhet. Elena Ferrantes L’amica geniale, eller Mi briljante venninne på norsk, kan stå som anekdotisk eksempel: I den engelske oversettelsen av romanen hopper Kindles programvare over den innledende rollelisten, og selv om det fremdeles er mulig å finne den hvis man blar seg bakover i teksten, er det mange som dermed går glipp av det som ikke bare er en svært nyttig paratekst for å holde orden på romanens omfattende persongalleri, men som også skaper interessante assosiasjoner til dramaet som litterær form, med de implikasjoner det kan tenkes å ha for den overordnede forståelsen av fortellingen.

Uavhengig av hvordan og i hvilken grad papirbokens paratekst integreres i e-boken, kan man argumentere for at denne delen av litteraturens innramming blir svekket i det digitale formatet. Man legger rett og slett ikke merke til den. Oppmerksomheten rettes i stedet mot selve leseinnretningen – lesebrettet, nettbrett, smarttelefon – og mot grensesnittet i den programvaren man bruker for å fremvise den litterære teksten. Dette fører til at de individuelle bokutgivelsenes materielle særpreg forsvinner. Ikke bare er den ytre innrammingen av teksten, altså leseinnretningen og programvaren, identisk fra bok til bok. Også selve det grafiske oppsettet har en tendens til å standardiseres: Når man først har funnet en innstilling av font, bokstavstørrelse og linjeavstand som man er fornøyd med, bruker man gjerne denne på alle titler man gir seg i kast med. All tekst får dermed en tendens til å ligne hverandre, og slik blir også grensene mellom forskjellige bokutgivelser og forskjellige typer tekst mer diffuse. Bokdesignet gir ikke lenger en tydelig ramme for hvordan man skal forstå boken.

På ett plan kan dette virke forvirrende for leseren. Når den paratekstuelle fortolkningsrammen svekkes, mister man viktige holdepunkter for forståelsen av teksten. En første tese er altså at e-bokpubliseringen lett kan gi en følelse hos leseren av å miste kontroll over det man leser. Opplevelsen forsterkes av at det generelt er vanskeligere å orientere seg i e-bøker enn i papirbøker. Pagineringen er ett aspekt ved dette. Siden e-boken baserer seg på dynamisk tekstpresentasjon, sier det seg selv at det kan være en utfordring å operere med entydige sideangivelser. Og heller ikke de tilfellene der e-boken refererer til papirbokens paginering løser situasjonen, siden vi aldri helt kan vite hvor mye tekst papirboken har på hver side. For akademiske referanser er det enda vanskeligere, både fordi vi ikke vet helt nøyaktig hvor sideskiftene foregår og fordi det sjelden opplyses hvilken utgave sideangivelsen er hentet fra. Min erfaring er dessuten at den digitale sideangivelsen ikke alltid er helt korrekt.

En annen grunn til at det kan være vanskelig å orientere seg i e-bøker, er rett og slett at det er langt mer komplisert å bla i digitale publikasjoner enn i papirbøker. Man får aldri den fysiske opplevelsen av hvor lang boken er, eller hvor mange sider som gjenstår av kapitlet, og det har noe å si for leseropplevelsen. Da jeg nylig leste Ingvild H. Rishøis novellesamling Historien om fru Berg fra 2011 som e-bok, var det påtakelig hvor stor usikkerhet det skapte i fortolkningen at jeg ikke visste hvor lange de enkelte novellene var, og situasjonen det ikke bedre av at EPUB-versjonen manglet innholdsfortegnelse. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg kunne forvente. Fortellende litteratur bør på visse typer problemer når man leser digitalt. I andre typer litteratur kan det være nødvendig å gå tilbake og repetere noen setninger her og der for å få med seg alle detaljene, mens i atter andre kan en springende lesemåte være like fruktbar som en kronologisk gjennomgang av teksten. For den mer kompliserte eller sammensatte litteraturen kan derfor papirboken i mange tilfeller være en mer velegnet leseteknologi enn e-boken. Mye tyder at dagens e-bokteknologi i realiteten er tilpasset den handlingsdrevne og lineært fortalte litteraturen. Det interessante er hvordan dette på sikt kan komme til å påvirke litteraturen. For hva skjer hvis e-boken i fremtiden etablerer seg som den dominerende skjønnlitterære publiseringsplattformen? Hva skjer hvis forfatterne begynner å tenke e-bok som det endelige produktet av skriveprosessen? Hva kan vi da forvente oss av den litterære formen? 

Litteraturens form

Nå kan man riktignok snu diskusjonen på hodet: I den grad det stemmer at tradisjonell paratekst får en mindre fremtredende posisjon i e-bokpubliseringen, og i den grad begrensninger i selve leseteknologiene bidrar til å underbygge følelsen av å være «fortapt» i teksten, kan man argumentere for at e-boken legger til rette for et mer umiddelbart møte mellom tekst og leser enn papirboken. Eller i det minste kan man si at leseteknologien skaper et inntrykk av en slik umiddelbar mediering – i  virkeligheten er e-boken, som jeg allerede har vært inne på, enda sterkere mediert enn papirboken. Uansett, hvis man ser bort fra at leseteknologien og programvaren på en viktig måte bidrar til å ramme inn lesingen, er det færre paratekstuelle elementer i e-boken som bidrar til å styre leseren mot en bestemt forståelse av teksten.

Som et tankeeksperiment kan man derfor man hevde at e-bokpubliseringen bidrar til å realisere, helt konkret, Roland Barthes’ poststrukturelle tekstforståelse. I flere artikler fra begynnelsen av 1970-tallet etablerer Barthes et skille mellom «verk» og «tekst», hvor forestillingen om verket langt på vei kan sies å sammenfalle med dagligtalens forståelse av boken som objekt. I «Tekstteori» fra 1973 beskriver han for eksempel verket som «et avgrenset, tellelig objekt, som kan oppta en bestemt plass i rommet (for eksempel i bokhyllen)». Begrepet om verket er riktignok ikke knyttet utelukkende til boken som objekt, men også til en forestilling om forfatteren som litteraturens opphavsmann. Det knytter seg en spesiell lesemåte til verket. I «Forfatterens død» fra 1968 skriver Barthes: «Forfatteren er formodet å skulle nære boken, hvilket vil si at han eksisterer før den, tenker, lider og lever for den; han står i den samme antecedensrelasjon til sitt verk som en far har til sitt barn.» Det er altså forfatterens biografi og intensjoner som så å si setter grensene for hva den litterære teksten forstått som «verk» kan romme av betydninger.

Hva så med «tekst»? I «Tekstteori» bemerker Barthes at en tekst «etter vanlig oppfatning» er den «synlige overflaten på et litterært verk, veven av de ord som er satt inn i verket og tilpasset slik at meningen blir stabil og maksimalt entydig». Det er riktignok ikke dette tekstbegrepet Barthes ønsker å fremheve. Tvert imot argumenterer han for en åpen og mangetydig tekstforståelse, og han fremhever den litterære lesingen som en «betydningsproduserende praksis». Tekst forstått på denne måten er den leken med betydninger som oppstår i leserens møte med ordene, eller snarere «selve scenen for en produksjon der tekstprodusenten og leseren møtes». De betydninger som teksten produserer, lar seg ikke avgrense av forfatterens intensjoner, og de lar seg heller ikke begrense seg til det enkelte verket, men knytter seg kontinuerlig opp mot andre tekster i ulike «intertekstuelle forbindelser».

Når en skjønnlitterær tekst digitaliseres og publiseres i EPUB eller tilsvarende formater, kan man i tråd med Barthes beskrivelse av det konvensjonelle tekstbegrepet, si at «den synlige overflaten» løsrives fra verket. Teksten er ikke lenger lagret i boken, men derimot som digital informasjon, til syvende og sist som binære tall som kan fremvises eller aktualiseres på en rekke forskjellige måter. Litteraturen eksisterer ikke lenger som «verk», vi kan ikke sette e-boken i bokhylla. Tvert imot er det først i møtet med leseren, når leseren ber programvaren om å fremvise teksten, at den digitale informasjonen aktualiseres som nettopp tekst. Når leseren blar videre til neste side, opphører teksten bokstavelig talt å eksistere. Den materialiserer seg – og den forsvinner. Ikke bare lesingen, men også selve den litterære teksten tar form som en prosess, eller som en tekst- og betydningsproduserende praksis. Indirekte vil dette kunne ha viktige konsekvenser, for eksempel for vår forståelse av begrep som «forfatteren» og «det litterære verket». I tråd med Barthes tekstteori vil begge begrepene kunne bli svekket eller skjøvet i bakgrunnen. Vi kan allerede se en slik tendens i andre deler av det digitallitterære landskapet i samtiden, for eksempel i litterære nettsamfunn som kanadiske Wattpad som også har en rekke norske brukere. Her bruker så godt som alle forfatterne pseudonymer, og siden fanlitteratur er den dominerende sjangeren, er det ikke det enkelte verket som er det viktige, og heller ikke den originale skapelsen, men derimot det fiksjonsuniverset eller skal vi si den veven av «intertekstuelle forbindelser» som tekstene bygger videre på. 

En skjult paratekst

Jeg skal snart avslutte. Bare et lite punkt til slutt. For samtidig som man kan argumentere for at den tradisjonelle parateksten får en mindre fremtredende posisjon i e-boken, kan man hevde at nye paratekstuelle elementer tar form. De fleste e-boklesere har for eksempel innebygde ordbøker, og mange har lenkemuligheter til Wikipedia og Google. Slik får selv de mest tradisjonsbundne skjønnlitterære tekster et preg av hypertekstfortelling: De knytter seg opp til andre tekster – en hel verdensvev av tekster – gjennom konkrete lenker. En annen kategori paratekst som har vokst frem i forbindelse med e-bøkene, genereres i stor grad av leserne. De fleste e-boklesere legger til rette for at man kan jobbe aktivt med teksten, for eksempel søke etter ord og setninger, legge til bokmerker, eller notere og understreke. Dette er for så vidt ikke noe nytt med den digitale publiseringen. Marginalia eller margbemerkninger er tvert imot en tekstsjanger med tradisjoner helt tilbake til middelalderens håndskrevne manuskripter. Forskjellen er at man i dag har muligheten til å dele margbemerkninger, notater, understrekinger, kommentarer, karakterer, anmeldelser og så videre med et stort antall andre lesere gjennom ulike sosiale medier i det som gjerne kalles «sosial lesing».

En annen form for ny paratekst er statistikk. De fleste e-boklesere registrerer ulike data knyttet til bruken, det kan være vanskelig å vite nøyaktig hvilke. Enkelte e-boklesere gir riktignok tilgang til statistikken, i alle fall deler av statistikken, og det er interessant – og kanskje litt skremmende – å se hvor «overvåket» man blir. På lesebrettet som jeg bruker mest, en Kobo Glo fra 2012, kan jeg for eksempel få oversikt over hvor mange bøker jeg har lest, hvor mange timer jeg har lest totalt, hvor mange timer jeg har brukt på en bestemt bok, hvor lenge hver leseøkt har vart, når på døgnet jeg har lest, hvor mange sider jeg har bladd, hvor mange minutter jeg har brukt på hver side, og hvor lang tid jeg har igjen før jeg er ferdig med boken, for å nevne noe.  

Alle dataene som lesebrettene registrerer, kan blant annet brukes til å lage målrettet reklame. Og nettopp reklame er kanskje det mest iøynefallende av de nye paratekstuelle elementene. Dette kan være rene reklamebannere. Amazon, for eksempel, selger sine Kindle lesebrett med en viss rabatt til dem som aksepterer å få «Special Offers», det vil si sponsede skjermsparere. Men den e-boktilknyttede reklamen kan også ta form av leseutdrag fra aktuelle bokutgivelser, og den kan ta form av både generelle og mer «personlige» anbefalinger. Nå varierer det hvor treffsikre disse anbefalingene er, og i mange tilfeller kan man få inntrykk av at de først og fremst baserer seg på hvem som er villig til å betale for reklameplassen. Det finnes riktignok unntak, Amazon for eksempel. Med utgangspunkt i den store mengden informasjon som det amerikanske selskapet kontinuerlig samler inn om så vel bøkene de selger som den omfattende kundemassen, og ved hjelp av svært avanserte algoritmer, blir det mulig å komme med anbefalinger som mange lesere opplever som relevante og treffsikre. Noe av det som kjennetegner denne typen algoritmebaserte anbefalinger, er imidlertid at de har en tendens til å fremheve titler som på en eller annen måte ligner det man allerede har lest. Snarere enn å utfordre leseren til å utforske det som er nytt, anbefales man gjerne mer av det man allerede kjenner. (Se for eksempel Frederik Tygstrups interessante artikkel om dette i Kvalitetsforståelser, som jeg var med å redigere i vinter.) Men spørsmålet er hvilke parametere er det som ligger til grunn for anbefalingene: Hvilke titler utelates? Og hvilke faktorer er avgjørende for hvem som blir fremhevet?

Amazons anbefalinger er naturligvis verken nøytrale eller naturgitte, og spørsmålet om hvordan denne typen algoritmebaserte prosesser bidrar til å forme kulturen, har blitt en viktig tematikk i de senere års forskning på digital mediekultur. Man snakker gjerne om at det er i ferd med å utvikle seg en «algoritmisk kultur». I en artikkel fra 2014 definerer Blake Hallinan og Ted Striphas dette som bruken av digitale teknologier til å sortere, klassifisere og hierarkisere folk, steder, objekter og ideer, men de inkluderer også de tankeformene, den måten å være på og de måtene å uttrykke seg på, som henger sammen de disse prosessene. Kort sagt: Hvordan bidrar algoritmenes virkemåte til å påvirke kulturen? Et viktig – og kanskje også bekymringsverdig – aspekt ved de algoritmebaserte anbefalingene er at det ikke først og fremst er litteraturkritikere, bibliotekarer eller litteraturformidlere som bestemmer hva som er verdt å lese. Det er tvert imot programmerere, dataingeniører og bokhandlers salgsavdelinger som legger premissene for utvelgelsen. Men hva skjer da med kunstkritikken? Hva skjer med vår tilgang til og forståelse av kunsten når vi ikke engang har mulighet til undersøke de prosessene som ligger til grunn for utvelgelsen?  Dette er en stor utfordring – også for litteraturforskningen.

Jeg startet dette foredraget med en kort analyse av vaskeseddelen til Audun Mortensens 27 519 tegn med mellomrom, og viste hvordan denne tematiserer de økonomiske og mediale betingelsene for den skjønnlitterære skrivingen i vår tid. E-bokens paratekst innbefatter ikke kun tekstelementer som på ulike måter kan føres tilbake til forlaget eller til forfatterens intensjoner, og den begrenser seg heller ikke til det mangfoldet av kritikker eller omtaler som omslutter bokutgivelsen. Den inkluderer også den teknologien og de algoritmene som på ulike måter, bevisst eller ubevisst, bidrar til å forme den litterære samtalen. En analyse av e-bøkenes «skjulte» paratekst burde med andre ord være like relevant innenfor en litteraturvitenskapelig kontekst som den jeg har forsøkt meg på i forbindelse med Mortensen. Der, tenker jeg, har vi alle en viktig utfordring i årene som kommer. Takk for oppmerksomheten!  

Utvalget referanse

Barthes, Roland (1991). «Tekstteori», i A. Kittang et al. (red.). Moderne litteraturteori. En antologi, Oslo: Universitetsforlaget, s. 70–85

Barthes, Roland (1994). I tegnets tid. Utvalgte artikler og essays, utvalg, oversettelse og innledning ved K. Stene-Johansen, Oslo: Pax

Galey, Alan (2012). «The Enkindling Reciter. E-Books in the Bibliographical Imagination», i Book History, vol. 15, s. 210–247

Genette, Gérard (1997). Palimpsests. Literature in the Second Degree, Lincoln: University of Nebraska Press

Hallinan, Blake og Ted Striphas (2014). «Recommended for you: The Netflix Prize and the production of algorithmic culture», i New Media & Society, 23.06 2014,

Kittler, Friedrich A. (2009). Mediefilosofi. Oversettelse og utvalg ved K.O. Eliassen, Oslo: Cappelen

McCracken, Ellen (2013). «Expanding Genette’s Epitext/Peritext Model for Transitional Electronic Literature: Centrifugal and Centripetal Vectors on Kindles and iPads», i Narrative, vol. 21, nr. 1, januar 2013, s. 105–124