Programvaren tar kommandoen

I introduksjonskapitlet til sin nye bok, Software Takes Command, argumenterer Lev Manovich for at programvaren er i ferd med å bli vårt primære grensesnitt i møtet med omgivelsene: «Software has become our interface to the world, to others, to our memory and our imagination – a universal language through which the world speaks, and a universal engine on which the world runs.» Tenk på hvordan nettavisenes visuelle design former vår forståelse av den virkeligheten som omgis oss. Tenk på hvordan Facebook administrerer kontakten med venner og bekjente, og bestemmer hvilke nyheter som for oss er de mest aktuelle. Tenk på hvordan iPhoto og andre lignende bilderedigeringsprogrammer organiserer og presenterer våre digitale fotominner. Og tenk på hvordan lesebrettenes programvare preger vårt møte med litteraturen (og hvordan dette møtet skiller seg fra hvordan papirboken presenterer teksten).

Til tross for den enorme betydningen de ulike programvarene har fått for våre individuelle liv og for samfunnet som helhet, hevder Manovich at vi fremdeles mangler kunnskaper om hvordan de ulike programvarene har tatt form, og at vi fremdeles mangler kunnskaper om hvordan de ulike programvarene (når de blir tatt i bruk) bidrar til å forme våre kulturelle objekter. Manovich skriver: «We live in a software culture – that is, a culture where the production, distribution, and reception of most content is mediated by software. And yet, most creative professionals do not know anything about the intellectual history of software they use daily». På bakgrunn av dette argumenterer Manovich for nødvendigheten av det han kaller software studies. Software studies handler den ene siden om å analyser de ideene og forestillingene som ligger til grunn for utviklingen av de mest sentrale programvarene i dagens digitale medielandskap (man kunne også snakke om en programvarens kulturhistorie, jamfør mitt tidligere innlegg om «digitaliseringens kulturhistorie»). På den andre siden handler software studies om å analysere de konkrete effektene som de ulike programvarene har på de kulturelle objektenes form (se for øvrig innlegget mitt om nettbøkenes retroimitasjon). Manovich formulerer det slik: «this book’s contribution is the analysis of the ideas that eventually led to media software, and the effects of the adoption of this type of software on contemporary media design and visual culture».

Manovich har et svært viktig poeng når han understreker nødvendigheten av en bedre forståelse for «the cultural software», altså de programvarene som på ulike måter støtter det mangfoldet av aktiviteter vi tenker på som kulturelle. Software Takes Command er selv et godt bidrag til denne undersøkelsen. Manovich skriver riktignok lite om det man kunne kalle de «litterære programvarene». For eksempel kunne man spørre: Hvilke ideer og forestillinger om litteraturen har vært styrende for utviklingen av EPUB-formatet? Og hvilke effekter vil de digitale bokformatene kunne få på litteraturens former? I et av sine essay om Google Books («The Information Landscape») bemerker bokhistorikeren Robert Darnton: «Google employs thousands of engineers but, as far as i know, not a single bibliographer.» Dermed kan man spørre: Hva har det hatt å si for utformingen av Googles enorme digitaliseringsprosjekt, at utviklerne (sannsynligvis) mangler kunnskaper om de objektene som digitaliseres?

Enkelte forskere er allerede i gang med å undersøke den litterære programvaren. I mitt forrige innlegg omtalte jeg Alan Galeys artikkel «The Enkindling Reciter». Her står analysen av selve den digitale filen sentralt. Galey har bakgrunn som bokhistoriker, og kanskje er det mulig å forstå «programvareforskningen» i forlengelsen av blant annet den bokhistoriske og den bibliografiske forskningen? Strengt tatt kunne man hevde at de samme spørsmålene som Manovich stiller til programvaren, i lang tid har blitt stilt til papirboken: Hvilke historiske prosesser ligger til grunn for boken som medium, og hvilken betydning har boken som teknologi hatt for det innholdet den formidler? Dette gjør ikke Manovichs perspektiv mindre viktig – snarere tvert i mot. Fremdeles trenger vi svar på spørsmål som: «What does it mean to live in "software society"?», og «what does it mean to be part of "software culture"?» Og man kunne tilføye: Hva har det å si for dagens litteratur at både produksjonen, distribusjonen og (den digitale) lesingen er uløselig knyttet til et bredt spekter av ulike kulturelle programvarer?   

Lev Manovich: Software Takes Command, Bloomsbury, New York 2013
Robert Darnton: The Case for Books, Public Affairs, New York 2009

Å analysere e-bøker

En roman publisert som e-bok kan rent prinsipielt sies å være noe annet enn en roman publisert på papir. Selv om teksten er den samme vil mediet på ulike måter påvirke vår forståelse av romanen. Teksten får en annen status når den publiseres digitalt enn når den trykkes i en bok. For eksempel bidrar lenkemulighetene på nettbrettene og lesebrettene til å «åpne» teksten på en annen måte enn hva som er tilfelle i papirboken. Betyr dette at man må lese e-bøker på en annen måte enn papirbøker? Eller formulert på en litt annen måte: Hvordan skal analysen av digitale bøker forholde seg til og innreflektere den digitale medieringen? 

Forskningen på forholdet mellom e-boken og papirboken kan fremdeles sies å være i startfasen. Det er skrevet mye om den elektroniske litteraturen, men relativt få mediespesifikke e-bokanalyser. Tradisjonelt har den litteraturvitenskapelige forskningen forholdt seg til den litterære teksten uavhengig av mediet. Med sitt blikk for de betydningene som ligger nedfelt i boken som materielt objekt, kan derfor bibliografiens og den bokhistoriske forskningens metoder være et vel så godt utgangspunkt for denne typen analyser. I artikkelen «The Enkindling Reciter: E-books in the Bibliographical Imagination» (2012) foretar den kanadiske bokhistorikeren Alan Galey en bibliografisk sammenligning mellom de ulike analoge og digitale utgavene av den kanadiske forfatteren Johanna Skibsruds roman The Sentimentalists fra 2009. The Sentimentalists ble opprinnelig utgitt på det lille forlaget Gaspereau Press, som har spesialisert seg på bøker av høy kvalitet både når det gjelder innhold og selve den materielle utformingen. Høsten 2010 ble Skibsruds roman nominert til en av Canadas viktigste litterære priser. Dette førte til et dilemma for Gaspereau: Forlaget, som har sin egen presse, hadde rett og slett ikke kapasitet til å trykke nok bøker. E-boken fra Kobo var lenge den eneste tilgjengelige utgaven av romanen, og – ironisk nok – på enkelte viktige punkter var denne forskjellig fra «originalen».  

I «The Enkindling Reciter» forsøker Galey å skissere en bibliografisk metode for digitale bøker, eller en e-bibliografi som han også kaller det. Et viktig spørsmål i analysen av digitale tekster, er hvorvidt det er tilstrekkelig å forholde seg til tekstens «overflate», eller om man også må forstå de underliggende kodene. Galey argumenterer for det siste, og han spør: «how should textual scholars retrain their eyes to see meaning in the fine details not just of paper and letterpress typography, but of file formats and sourse code?» For å forstå hvordan og ikke minst hvorfor den digitale versjonen av The Sentimentalists skiller seg fra papirutgaven, foretar derfor Galey en analyse av EPUB-filen fra Kobo. Han kartlegger med andre ord de lagene av computerspråk som ligger til grunn for den teksten vi forholder oss til på skjermens overflate. I dette arbeidet møter han for øvrig på en interessant utfordring for den «digitale» forskeren: For å kunne analyseres EPUB-filen må han bryte kopisperren og havner slik i en juridisk gråsone.

I mye av den retorikken som knytter seg til e-boken og de nye digitale leseteknologiene, fokuseres det på den friksjonsfrie lesingen. Man forsøker å videreføre den i bunn og grunn romantiske ideene om en umiddelbar kommunikasjon mellom forfatter og leser. Galey skriver: «The rethoric of liberation that has long shaped discourse about electronic texts helps to enable the fantasy that books transmit texts in simple and straightforward ways, as emanations from the author’s mind to the readers’s.» I sin analyse av EPUB-utgaven av The Sentimentalists viser imidlertid den kanadiske forskeren hvordan digitale tekster i høyeste grad er medierte, og hvordan de i enda større grad enn papirlitteraturen kan sies å skjule de underliggende lagene. (For å avdekke disse lagene, er det nødvendig med ulike programvarer, som selv kan sies å påvirke forståelsen av teksten.) Heller ikke digitale mediene er med andre ord gjennomsiktige». Snarere tvert i mot. Det er som Galey formulerer det: «digital objects do not speak for themselves; someone always speaks for them». Det er viktig å forstå hvordan denne medieringen fungerer, og det er viktig å forstå de ulike språkene som ligger til grunn for den digitale representasjonen av teksten – ikke minst i litteraturvitenskapens og bibliografiens tekstkritiske lesninger. Alan Galeys artikkel er et interessant bidrag til denne forskningen. 

 

Alan Galey: «The Enkindling Reciter: E-books inthe Bibliographical Imagination», i Book History, Volume 12, 2012, ss. 210–247

Om det kunstfaglige perspektivet i kulturpolitikkforskningen

I den siste tiden har jeg forsøkt å reflektere over hvordan «Litteratur i digitale omgivelser» kan tenkes innenfor kulturpolitikkforskningens rammer. I utgangspunktet er ikke litteraturpolitiske spørsmål noen sentral tematikk i forskningen min. Det er ikke min oppgave å beskrive litteraturens rammevilkår eller å vurdere effekten av de ulike litteraturpolitiske virkemidlene (det være seg innkjøpsordningen, momsfritaket for papirbøker, fastprisordningen eller de ulike forfatter- og prosjektstipendene som Kulturrådet forvalter). Mitt perspektiv ligger hele tiden på de tre sentrale instansene i den litterære kommunikasjonssituasjonen, nemlig forfatteren, teksten og leseren. Men ikke desto mindre – eller nettopp derfor – kan man betrakte «Litteratur i digitale omgivelser» som et bidrag til kulturpolitikkforskningen, i den forstand at prosjektet bidrar til å etablere et kunnskapsgrunnlag for litteraturpolitikken.

En stor del av den kulturpolitiske forskningen i Norge tar form av statistiske, økonomiske eller sosiologiske undersøkelser av kulturfeltet. Dette er viktige undersøkelser, men fokuset blir ofte rettet mot de omliggende strukturene, og dermed taper denne forskningen selve kunsten av syne. Motsatt kan det virke som om den kunstfaglige forskningen vegrer seg mot å diskutere kulturpolitiske spørsmål. Abstrakte politiske diskusjoner er en del av standardrepertoaret på akademiske seminarer, men når konkrete kulturpolitiske problemer kommer på bordet, trekker forskningen seg tilbake.

Det finnes imidlertid gode argumenter for et kunstfaglig eller estetisk perspektiv i den kulturpolitiske forskningen. Ikke minst blir dette tydelig i forbindelse med digitaliseringen av litteraturen. For å kunne vurdere den eksisterende litteraturpolitikken, og for å danne seg et bilde av hvordan de litteraturpolitiske virkemidlene bør utformes i fremtiden, er det nødvendig med inngående innsikt i samtidens litterære former. Det er nødvendig med innsikt i de kunstneriske produksjonsprosessene, i lesernes erfaringer, og ikke minst er det nødvendig med innsikt i hvordan den digitale utviklingen setter spor etter seg i litteraturen. Et estetisk perspektiv i kulturpolitikkforskningen er av stor betydning i en slik sammenheng. 

Digitaliseringen av litteraturen har vært en sentral tematikk i den litteraturpolitisk debatten i Norge i de senere årene. Det er ikke nødvendigvis digitaliseringen som har fremtvunget debatten om en mulig boklov, men den teknologiske utviklingen har bidratt til å komplisere situasjonen og har på den måten fungert som et premiss for diskusjonen. Men hvordan har digitaliseringen blitt forstått? I praksis har digitaliseringen blitt redusert til et spørsmål om nye distribusjonsformer for litteraturen, altså til et spørsmål om e-bokens fremvekst. Dermed har den litteraturpolitiske debatten oversett det mangfoldet av ulike prosesser som er involvert i digitaliseringen av litteraturen, og den har oversett de mer grunnleggende spørsmålene knyttet til hva som skjer med litteraturen når omgivelsene digitaliseres. De litteraturpolitiske debattene – men også den litteraturpolitiske forskningen – har altså manglet et estetisk perspektiv. Slik har den også manglet et fullgodt grunnlag for å diskutere litteraturpolitikkens fremtid. Like mye som en økonomisk analyse av forlagsbransjen, burde utformingen av litteraturpolitikken basere seg en estetisk analyse av de litterære formene.

Kulturpolitikken og kulturpolitikkforskningen blir for øvrig diskutert på konferansen "Kulturrikets tilstand" på Litteraturhuset i Oslo 30. oktober. 

(Det skal bemerkes –  siden jeg er ansatt i Kulturrådet – at disse betraktningene fullt og helt er mine egne, og at de på ingen måte representerer Kulturrådets politikk.)

Digitaliseringens kulturhistorie

Jeg er nettopp ferdig med Charlie Geres bok Digital Culture fra 2008(førsteutgave 2002). Boken handler ikke først og fremst om samtidens digitale kultur, men kan beskrives som en digitaliseringens kulturhistorie. Gere studerer den digitale teknologien i et historisk perspektiv og beskriver de viktigste etappene i utviklingen fra 1800-tallets regnemaskiner, via mellomkrigstidens informasjonsteori og frem til våre dagers personlige datamaskiner. Fokuset i Geres undersøkelser ligger riktignok ikke på selve teknologien, men derimot på de politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forutsetningene for den digitale utviklingen – og på de kulturelle og samfunnsmessige konsekvensene. Den digitale teknologien har etter hvert blitt en integrert del av livene våre. Vi opplever den som noe gitt, for ikke å si som noe «naturgitt». Det er som Gere skriver: «Digital technology’s ubiquity and its increasing invisibility have the effect of making it appear almost natural.» Dermed er et lett å glemme at også den digitale teknologien har en historie, og at de kreftene som har bidratt til å forme denne historien, har satt spor etter seg både i utformingen av selve teknologien og i våre forestillinger om den. For å forstå dagens situasjon er det altså avgjørende å forstå digitaliseringens kulturhistorie, argumenterer Gere. Han beskriver selv boken som en slags «kulturarkeologi», hvor målet er å grave under overflaten av dagens digitale landskap, for på den måten å avdekke «the underlying structures that gave it its present shape».

Jeg har ofte stusset over den polariseringen som preger mange av diskusjonene som knytter seg til digitaliseringen av litteraturen. På den ene siden finner vi en slags avventende skepsis. På den andre siden finner vi en voldsom teknologioptimisme, og en forestilling om at den digitale teknologien så å si er et gode i seg selv. I et av de mest interessante kapitlene i Digital Culture, «The Digital Counter-Culture», behandler Charlie Gere nettopp denne problemstillingen. Her argumenterer han blant annet for at både sekstitallets kaliforniske motkultur og åttitallets nyliberalistiske tankestrømninger har bidratt til å forme dagens digitale teknologioptimisme og ikke minst forestillingen om internettet som et autonomt og selvregulerende system. Uavhengig av om denne analysen stemmer, mener jeg at det er viktig å ha med seg det kulturarkeologiske perspektivet inn i undersøkelsen av hvordan digitaliseringen preger litteraturen, og man må spørre: Hvilke krefter eller faktorer er det som bidrar til å forme litteraturens digitale former?

Brettbøkenes retroimitasjon

I forbindelse med lanseringen av Apples nye operativsystem for telefoner og nettbrett, iOS 7, har det vært en del snakk om skeuomorfisme eller retroimitasjon. Se for eksempel denne artikkelen fra Wired. Begrepet brukes om en type design som imiterer tidligere produkter, uten at det er knyttet noen praktisk funksjoner til denne imitasjonen. Gjenkjennelsesfaktoren er imidlertid et viktig element. Et typisk eksempel, som også nevnes i artikkelen fra Wired, er papirkurven på datamaskinen: Det er ingen praktiske grunner til at denne er tegnet som en søppelbøtte, men likheten til den virkelige søppelbøtten gjør det lettere å forstå hvordan den digitale fungerer. Retroimitasjonen hjelper oss kort sagt til å bli vant med det nye produktet og til å akseptere de mer grunnleggende forandringene som har funnet sted. 

Svært mange av brettbøkene som er laget i Norge så langt, baserer seg en eller annen form for på retroimitasjon. De er tegnet slik at de skal ligne papirbøker, og de er plassert i bokhyller som skal ligne bokhyller av tre. Slik, kan man kanskje hevde, blir overgangen til den digitale lesingen mindre utfordrende for dem som er vant til bøker på papir. Se for eksempel skjembildet fra Karsten og Petra-appen: 

Karsten og Petra-appen, skjermbilde fra AppStore. 

Trolig vil den digitalt publiserte litteraturen være preget av referanser til papirboken i lang tid fremover, ikke bare i den visuelle utformingen, men også i den litterære formen. Som Bolter og Grusin er inne på i sin bok Remediation. Understanding New media, vil nye medier alltid (og i større eller mindre grad) bære med seg elementer fra de mediene som allerede eksisterer. 

Men tilbake til Apple: Noe av det interessante med iOS 7 er at designet i stor grad har beveget seg bort fra den retroimitasjonen som preget iOS 6. Designet henviser ikke på samme måte til noe utenfor seg selv. For eksempel kan man se hvordan de tredimensjonale og treimiterende bokhyllene i aviskiosken har forsvunnet. Brukerne har lært seg hvordan nettbrettet eller smarttelefonen fungerer. De har blitt vant til å lese digitalt og trenger ikke lenger den "analoge" referansen for å akseptere teknologien. 

Har dette noe å si for litteraturen? Betyr det at også litteraturen er klar for å utforske nye former som ikke lenger referer til boken som medium? Betyr det at leserne er klare for en type litteratur som i større grad fristiller seg fra papirbokens konvensjoner? 

Brettboken og skyggeteateret

Intervjuer med ulike forfattere er en viktig del av forskningen min. Denne uken har jeg snakket med forfatteren og illustratøren Åshild Kanstad Johnsen, som har hatt stor suksess med sine bøker om den sympatiske trefiguren Kubbe. Våren 2013 ble Kubbe lager skyggeteater lansert. Dette er ingen tradisjonell bok, men derimot en bokapp – en av de første heldigitale brettbøkene (digital first) som er produsert i Norge. Boken er laget spesielt for iPaden som medium, og finnes derfor ikke på papir. Åshild Kanstad Johnsens erfaringer med Kubbe lager skyggeteater er interessante både for å forstå hvordan digitale bøker produseres, og for å forstå hvordan det digitale mediet påvirker den litterære formen.

Skjermbilde fra AppStore.

I arbeidet med boken forsøkte Johnsen – i alle fall til en viss grad – å fristille seg fra papirbokens konvensjoner. Den digitale boken trenger faktisk ikke å følge det samme skjemaet som papirboken, selv om det trolig vil ta lang tid før det utvikler seg et eget "digitalt formspråk" fullstendig basert på det digitale mediets premisser. For eksempel kan man fremdeles «bla» i Johnsens bok, selv om «boksidene» ofte er dynamiske. Den digitale teknologien gjør det mulig å "berike" boken med både animasjoner og ulike interaktive elementer. Men hvor skal man sette grensen? Dette er både et estetisk spørsmål i den digitale litteraturen og et spørsmål om ressurser. Det er dyrt å produsere fine bokapper (i tillegg til Johnsen selv, var to redaktører, to programmerere og en art director involvert i arbeidet med boken). I Kubbe lager skyggeteater er animasjonene nokså tilbakeholdne, og det finnes kun et lite antall interaktive elementer. Det er historien om Kubbe og ikke minst Johnsens illustrasjoner som bærer boken. Estetisk fungerer dette svært godt. Noe av det mest interessante som kom frem i samtalen med Johnsen, var at også handlingen (og ikke bare formen) i Kubbe lager skyggeteater er inspirert av nettbrettet som medium: I likhet med iPad-en baserer også skyggeteateret seg på bakbelysning. Slik kan man lese Åshild Kanstad Johnsens bok både som en formmessig og som en tematisk utforskning av brettboken som medium.

Er den digitale boken fremdeles en bok?

Når man forsker på litteraturen i digitale omgivelser, kan det ofte være vanskelig å vite hvilke begreper man skal bruke for å beskrive de ulike typene digitale utgivelser. Er en bok fremdeles en bok når den publiseres digitalt? "Boken" er en nyttig term. Har vi egentlig noe alternativ? Samtidig kan det virke underlig å kalle en digital tekst for en bok. Et nettbrett er alt annet enn det vi vanligvis tenker på som en bok, nemlig en bunke papirark bundet sammen med to permer. Men hva er egentlig en bok? Eller sagt på en annen måte: Hva betyr egentlig ordet bok? I følge Falk og Torps Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog kommer "bok" fra treslaget "bøk", og det betegnet opprinnelig en tavle av bøketre som man brukte til å risse inn runer på, kort sagt en skrivetavle. Dagens "bok" har altså selv lånt betegnelsen fra et annet medium. Også nettbretten kan beskrives som en slags skrivetavler – en slags bøker. Kanskje "digitale bøker" allikevel er en betegnelse som kan passe til dagens digitale publikasjoner?